Jeg vil ha det året – erotisk novelle

Jeg sa opp jobben. Det var det første jeg gjorde, og det mest behagelige. Det finnes en sølvkant på hver mørke sky som prøver å legge seg over deg. Sjefene og kollegene mine var sjokkerte. Jeg oppga ingen grunn da jeg gikk (medlidenhet frister meg ikke). Jeg lot dem sitte igjen med inntrykket av at jeg jaget drømmene mine. Det ble holdt møter der de tilbød meg mer lønn. De ville vite hvem som hadde kjøpt meg bort. Jeg bare smilte og signerte en konkurranseklausul for en pen sum. Det er rart å se sin egen dollarverdi på papiret. Den er altfor stor og samtidig altfor liten.

Noe var enklere for meg enn det ville vært for de fleste i min situasjon. Jeg hadde ingen nær familie, og det var en velsignelse. Vennene mine var mer bekjente enn venner. Vi møttes for å spille kort eller se film, men vi delte aldri noe som bandt oss sammen. De kunne ringe meg for å få starthjelp til bilen eller få tømt postkassen når de var på ferie. De visste bedre enn å vente seg en skulder å gråte på når de virkelige problemene kom. Jeg delte ikke mine, så jeg regnet ikke med å dele deres. Ingen ble spesielt lei seg da jeg pakket sammen og flyttet tre delstater unna.

Jeg kjøpte et gammelt hus. Et av de pengeslukene som trenger en haug med arbeid. Jeg hadde ofte tilbrakt søndagsformiddager foran TV-programmer om oppussing og restaurering. Jeg hadde kastet bort år på å drømme om å bli en mester i å sette i stand gamle hus. Kjøpe dem, fikse dem og selge dem videre. Det var det jeg egentlig ville leve av, og det var slik jeg skulle bruke resten av livet.

Eiendomsmegleren trodde jeg var gal. Hun prøvde å styre meg mot boliger i bedre stand. Hun klarte rett og slett ikke å forstå drømmen min. Jeg fikk riktignok stedet for en slikk og ingenting, så kanskje var det provisjonen som fikk henne til å prøve å selge meg noe dyrere. Jeg var den stolte eieren av et hus der alt måtte gjøres på nytt. Jeg flyttet inn uten strøm og med bare ett fungerende bad. Det var den rene himmel.

Nytt tak og nytt elektrisk anlegg sto først på listen. Begge deler måtte jeg sette bort. Jeg skulle hjelpe til med arbeidet, men jeg trengte fagfolk som kunne lede meg gjennom de kritiske stegene. Taktekkeren kunne komme med en gang. Elektrikeren var en annen sak. Firmaene hadde fullt opp og regnet ikke med å komme før om to uker. Jeg la litt ekstra på tilbudet, og plutselig ble noen andres strøm satt på vent. Jeg brydde meg ikke om hva det kostet, jeg visste bare at jeg trengte et nytt inntak på 200 ampere så fort som mulig. Elektrikeren skulle komme om to dager og regnet med tre dager på installasjonen.

Uten strøm kunne jeg ikke lage mat, og kjølingen varte like lenge som isbitene i kjølebagen. Man kan bare spise et visst antall skiver med peanøttsmør og syltetøy før tungen gjør opprør. Jeg bestemte meg for at det holdt å spise minst ett måltid om dagen i byen. Junction City var en liten by som lå utenfor den normale verden slik jeg kjente den. Langt nok fra storbyen til at den ikke kunne kalles en forstad, men nær nok til at den ikke var villmark. Mest landlig befolkning og et sentrum på fire kvartaler. Den ville vært sjarmerende hvis man ikke måtte kjøre forbi Pleasure Palace på vei inn til byen.

Rett i utkanten, godt før boliggatene begynte, lå en rektangulær metallbygning. Den var i seg selv lite innbydende med nettinggjerdet rundt og de skarpe lysene. Bare skiltet, med «Pleasure Palace» i store bokstaver, virket innbydende. Et par ben i nylonstrømper var kunstferdig plassert som en strek under ordene. Om kvelden kunne skiltet ses på en kilometers avstand. Om dagen kunne man kjøre rett forbi uten å legge merke til det.

Den første kvelden kjørte jeg forbi. Jeg hadde ikke vært på en strippeklubb på mange år. Sist var på et utdrikningslag for en bekjent, for rundt tjue år siden. Jeg husker at jeg ble stupfull og ble kvitt fire hundre dollar. Alle de pengene, og jeg gikk derfra så utilfredsstilt som loven tillot. Det var likevel et nokså kjært minne. Jeg hadde alltid gått ut fra at minnet var bedre enn kvelden.

Jeg spiste på en burgerrestaurant som het Rusty’s den første kvelden. Det var et familieeid sted med all stemningen fra et bondekjøkken, helt ned til de rødhvitrutete dukene. Servitøren, en videregåendejente med altfor mange fregner, spurte meg ut om hva jeg gjorde i Junction City. Det var en liten by, og jeg antok at god sladder var gull verdt. Jeg bestemte meg for at det bare var én hemmelighet som var verdt å bevare lenger, og serverte henne resten. Det ga meg et gratis stykke eplepai til dessert, et velkommen-til-byen-stykke. Jeg tok nådig imot og begynte å sette pris på den hjemmekoselige stemningen de bygde opp. Paien var utmerket. De fleste er gjerrige på sukker og kanel når de baker eplepai. Ikke Rusty’s. Den var syndig god, med syrlige epler balansert av skikkelige mengder slankekur-knusende sukker og rikelig med kanel.

Jeg sov godt, siden været hadde holdt seg. Jeg visste at flaksen ikke kunne vare, og ba om at naturen skulle samarbeide til strømmen var på plass. Jeg hadde allerede en ny varmeovn i kjelleren som ventet tålmodig på energi og kanaler. Jeg brukte neste dag på å skjære hull i gulvet i første etasje og legge ventilasjonskanalene. Jeg måtte sette inn en egen enhet på loftet for andre etasje. Det fikk jeg bekymre meg for så snart strømmen var trukket inn. Det var et gammelt hus som syntes å mislike moderne bekvemmeligheter. Jeg skulle forene det med fremtiden så godt jeg kunne.

Klokka tre var jeg utslitt. Det var lenge siden jeg hadde gjort mye fysisk arbeid. Å jobbe med hendene over hodet er slitsomt når man ikke er vant til det. Jeg dusjet og bestemte meg for å spise en tidlig middag.

Jeg ble hilst på med navn da jeg kom inn på Rusty’s. Jeg fikk samme servitør, samme måltid, og denne gangen betalte jeg for paistykket. Jeg fikk også en solid porsjon kunnskap om den kommende høstfestivalen. Siden jeg nå var stamgjest, mente vel servitøren at det var nødvendig å holde meg orientert. Jeg smilte og leste navneskiltet hennes: «Diana». Jeg prøvde å prente det inn. Jeg likte maten og hadde tenkt å komme tilbake. Å huske navn virket som en folkesport i byen, så jeg følte at jeg måtte delta.

På vei hjem, mens jeg kjørte rett mot den brennende solen, kjørte jeg ikke forbi Pleasure Palace. Det var tidlig, og jeg var ikke trøtt. Uten strøm var det lite som kunne underholde meg hjemme. Jeg tenkte at et par timer på en strippeklubb ville være mindre kjedelig. Jeg vet ikke hva jeg ventet meg, men virkeligheten var ganske annerledes. Jeg kom inn fra den lyse, solfylte dagen og inn i et nesten bekmørkt fangehull. Jeg tok av meg brillene i tro om at glassene hadde mørknet på vei fra bilen. Det hjalp dessverre ikke. Et lysglimt bak meg ødela øynene som så vidt hadde begynt å venne seg til mørket.

«Hei.» Det var en hyggelig stemme fra en like hyggelig kvinne som nettopp hadde kommet inn bak meg. Først lurte jeg på om hun var danser, men holdningen hennes tydet på mer autoritet. Døren gikk raskt igjen, og jeg var blind igjen. Så vidt jeg kunne se, het hun Maddy. Navnet lyste på rumpa hennes, med hvite bokstaver på svarte boyshorts. Det ultrafiolette lyset som gjorde det så vanskelig å se, ga meg et fyrtårn å følge. Det var herlig å se M-en og Y-en skifte høyde mens hun gikk mot det eneste godt opplyste stedet i bygningen. Jeg holdt på å se bort av sjenanse, men tok meg i det. Du er på en strippeklubb, din idiot, du skal se. Jeg nøt utsikten mens den trakk ifra. Hun hadde tydeligvis bedre syn enn meg.

Jeg hadde så vidt begynt å skimte flaskene på de lysende hyllene da jeg gikk rett i en mørk stoffstol. Jeg kom meg rundt den og fortsatte mot det lyseste stedet i det lange rommet, baren. Etter hvert som jeg nærmet meg, ble synet mye bedre. Jeg så meg rundt og så et nesten tomt lokale. Det var stoler til rundt femti personer rundt en lang scene som strakte seg inn mot midten av rommet. På andre siden av midtgangen som gikk rundt scenestolene, sto enda en rad tomme stoler inntil veggen.

Jeg visste at det var tidlig, men jeg hadde ikke ventet å være den eneste fyren der. Midt på scenen var aldri noe sted for meg. Jeg vurderte å droppe hele greia og gå før det ble ubehagelig. Jeg skjøv tankene til side og tenkte at jeg visste hvordan man drikker uten å dumme seg helt ut. Jeg satte meg på en barkrakk og ble positivt overrasket over å se Maddy bak disken.

«Kan jeg få deg noe å drikke?» Hun gled rett bort til meg, ikke at det var noen andre å servere. Det blonde håret var trukket bakover og holdt sammen av noe usynlig. Hun hadde et søtt ansikt og en fyldigere figur enn man ville ventet hos en som danset rundt en stang. Hun ante ikke at jeg ville gitt gode tips for å se henne danse. Hun hadde en flyt ved seg som bare lekket sensualitet. Jeg så på veggen av flasker i håp om at det skulle hjelpe meg å bestemme meg. Jeg falt tilbake på noe jeg drakk for mange år siden.

«Jeg tror jeg tar en rom og cola.» Jeg tror ikke jeg så på henne da jeg sa det. Jeg visste at jeg hadde en tendens til det når jeg følte meg ukomfortabel, og jeg irettesatte meg selv.

I enden av baren satt en ekstremt pen, høy blondine med en perfekt figur. Jeg visste at den var perfekt, for hun var pakket inn i en bikini hun ikke kunne gått med på de fleste strender. Jeg mislikte henne med en gang og prøvde å unngå å tiltrekke meg oppmerksomheten hennes. Kvinner som henne hørte hjemme på en hylle, innkapslet i plast. Jeg syntes sjelden de var varme, selv når de ga meg tid på døgnet. Bare godteri for øynene, etter min mening. Hun var dessuten høyere enn meg. Heldigvis flørtet frøken Perfekt med en som så ut som stedets daglige leder.

Maddy kom tilbake med rom og colaen min og tok tjuedollarseddelen jeg hadde lagt på disken. «Det blir sju dollar.» Hun holdt blikkontakt under byttet, og jeg husket så vidt at jeg hadde tenkt å gjøre det samme. Hun kom tilbake med vekslepenger, og jeg anstrengte meg for å si takk og skape litt kontakt. Hun smilte tilbake og gikk tilbake til hjørnet der frøken Perfekt satt. Jeg skjønte at jeg forstyrret middagen deres da jeg så isoporboksene stå åpne og gaflene gå.

Jeg snurret den komfortable barkrakken rundt og så nedover den lange scenen. Lite hadde endret seg. Stedet var dødt, men nå så jeg at jeg ikke var den eneste kunden. Et par menn satt i de komfortable fløyelsstolene og nippet til drinkene sine. Det hang et par flatskjermer i dårlige vinkler, og de viste det som så ut som en baseballkamp for barn. Sommeren gikk mot slutten, så jeg antok at det var et regionalt eller nasjonalt mesterskap. Jeg var ikke sikker på om det var verdt de sju dollarene jeg nettopp hadde brukt på drinken. Hvis frøken Perfekt var den eneste danseren her, ville jeg hatt det morsommere med å prøve meg på stangdans selv.

En DJ som satt skjult et sted, kunngjorde at den vakre Rebecca skulle på scenen. Frøken Perfekt slapp gaffelen, lukket isoporboksen og gikk likegyldig mot scenen. Hun var ikke min type, men hun var godt bygget. Jeg dreide barkrakken og så på.

Jenta kunne bevege seg like godt som hun så ut. Hun hadde perfekte silikonbryster som trosset tyngdekraften. Hoftene bølget på en svært forførende måte. Hadde jeg fortsatt vært tenåring, hadde jeg drept for henne. I min alder forble hun godteri for øynene. Veldig fin å se på, men absolutt noe man holder på armlengdes avstand. De to andre kundene hadde andre planer. Begge flyttet til stolene ved scenen og begynte å gi dollarsedler i tips. Jeg så at hun oppmuntret dem til å stryke hendene over kroppen og brystene hennes. Jeg lurte et øyeblikk på om brystene var like harde å ta på som de så ut. Jeg bestemte meg for at det ikke var verdt en dollar å finne ut av det. Jeg fikk nøye meg med den gratis utsikten.

Jeg snudde meg mot baren igjen og løftet det tomme glasset mot Maddy. Hun smilte og begynte å lage en ny drink. Bak flaskene hang et speil som lot meg følge med på scenen uten å snu meg. Frøken Perfekt lekte med skrittet sitt for å lokke flere dollar ut av beundrerne. Det så ut til å virke.

«Har du det gøy?» spurte Maddy da hun satte den nye drinken foran meg, tok det tomme glasset og sju dollar av det jeg hadde igjen foran meg.

«Vel, jeg kjeder meg ikke,» innrømmet jeg. Jeg var ikke begeistret over beslutningen om å stikke innom, men jeg var ikke klar for å gå ennå. «Er det alltid så stille?»

«Det tar seg opp når solen går ned,» svarte Maddy. Hun gikk ikke med en gang tilbake til hjørnet av baren. Jeg tok det som et tegn på at hun var villig til å prate.

«Danser det andre jenter i dag, eller må jeg vente på vampyrene?» sa jeg spøkefullt. Jeg tror ikke hun satte pris på humoren.

«De fleste av gutta liker Rebecca,» svarte Maddy og pekte mot scenen med barkluten i hånden. Jeg lot blikket følge kluten tilbake til scenen. Rebecca dro bikinitrusa til siden for å lokke flere dollar til seg. Jeg så tilbake med et sardonisk glis.

«Jeg vet at jeg ikke ser ut som en fyr som har råd til å være kresen, men hun er litt for mye Barbie for meg,» sa jeg. Maddy lo. Jeg tror ikke hun hadde ventet at noen med pikk skulle si noe sånt. Jeg smilte og tok en ny slurk. Jeg merket at Maddy lagde drinkene ganske sterke. Det hjalp vel på å løsne lommeboka til kundene.

«Jeg har aldri hørt Rebecca bli beskrevet sånn,» sa Maddy blidt. «Hun er en snill jente, altså, ikke sånn du skulle tro.» Jeg luktet et salgsfremstøt. Jeg bare ristet på hodet.

«Nei, jeg vil heller prate med deg,» sa jeg. Jeg så at hun krympet seg ved kommentaren. Bare jeg kunne tråkke over en grense på en strippeklubb.

«Jeg danser ikke, og klærne mine blir på selv om du tipser,» informerte Maddy meg svært tydelig. Jeg ble litt overrasket over giften jeg merket i slutten av setningen. Jeg løftet hånden i overgivelse.

«Jeg mente ingenting med det. Jeg skulle holdt munn,» sa jeg. Jeg snurret stolen rundt og stirret tomt mot scenen. Jeg tenkte at jeg skulle drikke opp og komme meg vekk. Det var en dum idé fra starten av. Dette var et perfekt eksempel på hvorfor jeg har bekjente i stedet for venner. Munnen min gikk alltid fortere enn hjernen, og folk misforsto alltid det jeg sa.

Det tok meg omtrent et halvt minutt å helle i meg resten av drinken. Jeg var takknemlig for at det ikke var langt å kjøre hjem. Jeg bestemte meg for at jeg hadde vokst fra strippeklubber. Jeg satte glasset på disken og lot de seks dollarene ligge igjen som tips, min måte å be om unnskyldning for fornærmelsen jeg ikke hadde ment. Livet var for kort til å la en situasjon vokse seg større enn nødvendig.

Jeg var nesten ved døren da en diger mann, stor som en amerikansk fotballspiller, steg frem bak en mørk disk. Jeg antok at han var både DJ og dørvakt. Først trodde jeg han bare skulle ut av båsen sin, men han sperret veien for meg.

«Unnskyld,» sa jeg høflig og gjorde et forsøk på å komme forbi. Han grep meg i armen, ikke hardt, slik han åpenbart kunne, men forsiktig, bare for å stoppe meg.

«Maddy vil gjerne ha en prat med deg,» sa han og nikket mot baren. Jeg så tilbake, og Maddy vinket meg tilbake. Jeg så på fjellet foran meg og sukket.

«Hør her, jeg prøver bare å gå. Jeg la igjen et godt tips, hun får godta det som unnskyldning,» sa jeg. Jeg håpet dette ikke skulle blåses ut av proporsjoner. Jeg ble overrasket da han slapp armen min.

«Greit, men jeg tror det er hun som vil be deg om unnskyldning,» sa han og gikk til side for å slippe meg forbi. Jeg så tilbake mot baren, og Maddy vinket meg inn igjen. Faen, tenkte jeg. Nå måtte jeg tilbake. Jeg trakk pusten dypt og tok den lange turen tilbake til baren.

«Jeg tror jeg misforsto deg,» sa Maddy unnskyldende. «Jeg tok feil, og jeg vil gjerne spandere en drink. Jeg vil i hvert fall ikke at du skal gå herfra sint på oss.» Smilet hennes var falskt. Jeg kunne se at hun ikke var vant til å be om unnskyldning. De seks dollarene lå fortsatt på disken, og en ny drink sto og ventet. Jeg vurderte å bare godta unnskyldningen og gå. Det var ingenting her som egentlig fristet meg. Maddy fristet ikke lenger heller. Regnestykket ble enklere da jeg la til det mørke huset jeg skulle hjem til.

«Greit, vi startet vel på feil fot.» Jeg smilte og satte meg igjen. «Takk for drinken. Det er en hyggelig gest.» Maddys smil ble ekte. Hun nikket bare og gikk tilbake til enden av baren. Forretninger er forretninger, og jeg var sikker på at de hadde vurdert meg til å være verdt mer enn tjue dollar.

Frøken Perfekt avsluttet nummeret sitt og samlet inn pengene fra scenen. Jeg fulgte med i speilet mens hun fikk på seg klærne igjen og gikk forsiktig ned fra scenen på de høye hælene. Hun satte kursen rett mot meg, og det ville jeg helst slippe. I øyekroken så jeg Maddy vinke henne av. Rebecca fikk med seg signalet og skiftet retning. Maddy og jeg forsto visst hverandre nå.

Jeg kjente ingen smerte lenger da DJ-en annonserte en ny danser, Lucia. Jeg snurret rundt på stolen, litt for langt, og så mot scenen. En kvinne med olivenfarget hud og fyldig, svart hår som falt nedover ryggen, gikk opp trappen. Hun var kledd i flagrende, gjennomsiktig silke i ulike rosa nyanser. Fleetwood Macs «Gypsy» begynte å strømme ut av høyttalerne. Lucia begynte å snurre rundt og lot silken bre seg ut i en slags Stevie Nicks-imitasjon. Ansiktet hennes var mer modent enn frøken Perfekts, og kurvene var mer kvinnelige, i hvert fall det jeg kunne se mens silkevingene flagret rundt.

«Hun er ingen Barbiedukke,» sa Maddy bak meg. Jeg så meg tilbake, og Maddy skjøv de seks dollarene mine mot meg og gestikulerte mot scenen. Jeg smilte og skjøv pengene tilbake til henne. Man får ikke brukt dem i graven, tenkte jeg. Jeg blunket til Maddy og flyttet meg til en stol ved scenen. Lucia hadde allerede kvittet seg med noe av silken. Hun beveget seg mot meg da jeg satte meg, og ga meg et lite privatshow. Øynene mine var på høyde med føttene hennes. En liten klynge firkløvere var tatovert på høyre ankel. Da jeg så opp i øynene hennes, så jeg ikke et gram irsk. Jeg gjettet på latinamerikansk.

Lucia svøpte en av silkevingene rundt nakken min, og der ble den liggende mens hun trakk seg tilbake og kledde av seg enda en fristende bit. Jeg satt alene ved scenen. De andre hadde nok brukt opp kruttet på frøken Perfekt. Lucia tok en rask runde rundt stangen i midten og lot resten av silken ligge igjen. Hun kom tilbake til meg i en mørkerosa bikini, der overdelen holdt det som så ut som ekte bryster. Jeg var mer eller mindre fortapt i skjønnheten hennes da hun lente seg frem, med leppene tett inntil øret mitt.

«Det er vanlig å gi tips,» hvisket hun med en svak aksent og forsterket det med et smil. Smilet var dødelig søtt. Jeg humret, litt beruset, og kom på hvor jeg var. Jeg dro frem en tjuedollarseddel og la den på scenen. Det ga meg et større smil. Hun la seg på siden med rumpa mot meg og tok tak i hånden min. Hun kjærtegnet seg selv med den, førte hånden min opp langs låret, over hoften og opp over magen. Hun førte hånden min til brystet og hjalp meg å klemme det gjennom stoffet. Det var ekte, ikke en hard silikonkopi.

«Knyt meg opp,» hvisket Lucia og slapp hånden min. Jeg dro i båndene på de to sløyfene som holdt overdelen på plass. Hun rullet kroppen og ertet meg ved å holde koppene mot brystene mens båndene slanget seg bort på egen hånd. Hun reiste seg på knærne med lårene godt fra hverandre, kastet bikinioverdelen bak seg med den ene hånden og dekket brystene med den andre armen. Jeg nøt privatshowet og smilte mens jeg så mellomgulvet hennes bølge i takt med musikken. Denne kvinnen hadde muskler som drev kurvene hennes.

En eller annen dust satte seg på andre siden av scenen, og jeg så at Lucia kastet et blikk i hans retning. Jeg visste hvor jeg var, men en ubegrunnet sjalusi krøp inn i bevisstheten. Jeg ville liksom ha Lucia for meg selv, men illusjonen om at jeg var spesiell begynte å blekne. Øynene hennes kom tilbake til mine, og hun senket armen. Brystene var fyldige og så myke ut, med et lite, sunt heng. Hun tok hendene mine i sine og førte dem opp langs sidene hennes, langs sidene av brystene, og lot meg så ta helt rundt dem. Brystvortene var stramme, og jeg lot fingrene gli lett over tuppene, nesten som om jeg kilte dem. Hun kurret på kommando, og det tente meg, selv om jeg visste at alt var en illusjon.

«Jeg er straks tilbake,» sa Lucia smilende. Jeg så henne danse bort til den andre kunden. Jeg innrømmer at jeg følte meg egoistisk og ikke hadde noe ønske om å dele. Jeg visste at det ikke var en del av strippeklubbopplevelsen, men jeg surmulte likevel. Jeg tok drinken og satte meg et stykke unna både scenen og baren for å sure litt.

Etter noen minutter lo jeg av meg selv. Her satt jeg og trodde jeg knyttet bånd med en stripper på scenen, når alt hun var ute etter, var innholdet i lommeboka mi. Drinken gikk til hodet, og jeg lot fantasien bli litt for virkelig. Jeg så Lucia snu seg mot der jeg satt og rynke litt på pannen før hun samlet inn noen flere dollar fra inntrengeren. Tjuelappen min hadde i det minste litt makt over tankene hennes. Hun var virkelig en flott kvinne. Jeg elsket hvordan hun beveget de kurvede hoftene, og hvordan leggmusklene bar henne selvsikkert på de høye hælene.

Nummeret til Lucia tok slutt, og hun gikk ned fra scenen mot det jeg antok var DJ-båsen. Jeg begynte å vurdere å gå igjen. Jeg ante ikke hva jeg hadde ventet meg da jeg kom hit, men jeg var ikke så fornøyd som jeg syntes jeg burde være. Alt virket litt overfladisk, og jeg hadde bare hatt et kort øyeblikk med kribling. Jeg følte meg mer avslappet på Rusty’s, og praten var bedre der.

Jeg hadde akkurat tømt drinken da Lucia kom bort. Hun hadde på seg den samme rosa bikinioverdelen, men hadde knyttet en silkesarong rundt livet. Hun satte seg på stolen ved siden av meg og la hånden på låret mitt og strøk lett over det.

«Du gikk,» sa Lucia og viste meg et par trutmunnlepper. Jeg bestemte meg for å svare med sannheten. Det var ingen grunn til å late som om jeg var noe annet her.

«Jeg er egoistisk på den måten. Ville ikke dele,» sa jeg og håpet jeg ikke hørtes for full ut. Det var lenge siden jeg hadde drukket så mye rom. Hånden hennes beveget seg lenger opp på låret mitt, og det føltes godt.

«Vel, nå er jeg her,» sa Lucia og smilte. «Du har min fulle oppmerksomhet.» Jeg tenkte over det et øyeblikk. Jeg likte tanken, men jeg visste at det var en vrangforestilling å tro at det var noe mer enn en ensidig forretningsavtale, i hvert fall når det gjaldt fortjenesten. Tiden var for knapp. Jeg bestemte meg for å klamre meg til illusjonen en stund.

«Det gjør meg glad,» smilte jeg. «Kan jeg spandere en drink?» Jeg visste at jeg kunne. Det var en av de mange måtene å tømme lommeboka mi på. Det spilte ingen rolle i det store bildet. Det var jo ikke slik at jeg trengte penger til pensjonen lenger.

«Gjerne,» svarte Lucia og vinket Maddy bort. Jeg bestilte en ny rom og cola, denne gangen med et glass vann. Lucia bestilte en slags fruktcocktail. Jeg mistenkte at den var helt uten alkohol, og at hun skulle dele fortjenesten med baren. Jeg var lykkelig kynisk.

«Så, har du barn, Lucia?» spurte jeg. Hun ble litt satt ut av spørsmålet. Det var ikke noe en fyr med en dames hånd høyt oppe på låret vanligvis spurte om. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ville ha en vanlig samtale med en pen jente.

«Jeg har en jente.» Lucia smilte. Jeg så stolthet i de brune øynene hennes. «Jeg jobber her for å betale for college for henne.» Det overrasket meg. Hun så rett og slett ikke gammel nok ut.

«Enten er hun et vidunderbarn, eller så er du litt eldre enn du ser ut,» sa jeg med et lite glimt i øyet. Jeg kjente virkelig rommen nå. Jeg kjente hånden hennes stramme seg om låret mitt.

«Nei, jenta mi er smart, men ikke så smart.» Lucia gikk over i mammamodus. Jeg syntes det var sjarmerende. «Hun blir den første i familien min som tar en utdannelse.» Øynene hennes livnet til, hånden forlot låret mitt, og hun begynte å gestikulere mens hun snakket. «Hun vet ikke om hun vil bli advokat eller engelsklærer. Hun går bare andre året, så hun har litt tid på seg til å bestemme seg. Jeg var så stolt da hun kom inn, mamma gråt. Hun fikk til og med delvis stipend fordi hun spiller bratsj i orkesteret. Og én ting kan jeg si deg: Hun skal ikke danse for å leve, ikke hvis jeg får bestemme.» Aksenten til Lucia ble tydeligere etter hvert. «Jeg vil liksom at hun skal møte en hyggelig fyr der, en med utdannelse som henne. Jeg vil ikke at hun skal bekymre seg for husleia og streve seg gjennom livet sånn som meg. Hun hadde en litt tøff barndom og fortjener mer enn det jeg ga henne.»

«Hun høres fantastisk ut,» sa jeg. Maddy kom med drinkene våre og sendte Lucia et olmt blikk. Jeg mistenkte at samtalen egentlig skulle styres mot en privatdans. Jeg betalte og ga godt med tips, i håp om at Maddy skulle la det passere for nå.

«Er det Maddy som eier stedet?» spurte jeg. Maddy virket å ha kontroll over det meste, og hun hadde kunnet tilby gratis drink uten å spørre noen.

«Ja,» sa Lucia lavt. «Hun er en god sjef, kanskje litt pågående.» Hånden til Lucia fant veien tilbake til låret mitt og gned opp og ned. «Vi har privatdanser her,» sa hun uten særlig overbevisning. Å snakke om datteren og om fangdanser gikk visst dårlig sammen i hodet hennes.

«Hvor mye?» spurte jeg.

«Tjue per sang,» svarte Lucia med litt mer entusiasme. Jeg tok frem lommeboka og talte opp to hundre.

«Sånn, de neste ti sangene kan vi snakke uten økonomiske begrensninger,» sa jeg. Jeg tok en slurk vann for å jevne ut alkoholen.

«Vil du betale meg for å prate?» spurte Lucia vantro.

«Jepp, jeg vil bare prate med en pen kvinne,» sa jeg med et smil. «Med mindre det blir for pervers for deg.» Lucia smilte da jeg presiserte tilbudet. Jeg hadde kommet frem til at nakne bryster er morsomt, men bare hvis det ikke stopper der. Siden det måtte stoppe der, kunne jeg like gjerne gå for selskap, for pengene betydde ikke noe lenger. Lucia tok pengene mine med bort til baren, og jeg så Maddy trekke på skuldrene og nikke. Jeg antok at de diskuterte min merkelige fetisj. Lucia kom tilbake og rakte frem hånden.

«Vi får fortsatt privatrommet,» sa Lucia. Jeg lot henne hjelpe meg opp av stolen og tok med meg vannglasset. Hun førte meg langs scenen og opp en trapp. Vi kom til enden av gangen, og hun skjøv til side et forheng foran en døråpning. Det var bare et lite bord og en seng i rommet. «Legg deg ned, perverse gutt,» sa Lucia mens hun tok drinken min og satte den på bordet. Jeg la meg på ryggen med hodet på en liten pyntepute. Lucia la seg ved siden av meg på siden og kjærtegnet brystet mitt med hånden.

«Så, hva vil du prate om?» spurte Lucia. Merkelig nok hadde jeg mer lyst til å lytte enn å snakke.

«Du fortalte om datteren din.» Jeg prøvde å få henne i gang igjen. «Jeg kan ikke tro at du er gammel nok til å ha en datter på college.»

«Jeg fikk henne da jeg var sytten,» sa Lucia rolig. «Det var et uhell, du vet, fyll på en fest, og fyren stakk så fort han fant det ut. Mamma og jeg oppdro henne. Jeg fullførte aldri videregående på grunn av det, og derfor skal jeg sørge for at Sophia fullfører college.» Hånden hennes trakk i skjorta mi og dro den opp av buksa. Jeg skulle til å stoppe henne da jeg kjente hånden hennes på magen. Det var godt, så jeg sa ingenting.

«Jobber du hver dag?» spurte jeg.

«Nei, jeg har fri onsdager og torsdager. Hva heter du, merkelige mann som bare vil prate?» spurte Lucia mens den varme hånden strøk over magen min.

«Todd, merkelige kvinne som gikk med på å prate,» svarte jeg i et forsøk på å være morsom. Fingrene hennes gled opp langs siden min og sendte en skjelving gjennom kroppen.

«Vel, Todd, hva jobber du med?» spurte Lucia mens hånden vandret over brystet mitt. Hånden hennes var veldig myk og varmet huden min. Jeg likte berøringen mer enn jeg hadde trodd.

«Jeg var obligasjonsmegler,» svarte jeg. «Nå prøver jeg meg på å pusse opp et hus.»

«Du må være rik som har råd til så dyre samtaler.» Lucia smilte mens hånden gled over magen min, like over beltet. Jeg ble litt opphisset av anstrengelsene hennes. Det var behagelig, så jeg stoppet henne ikke. Jeg lot rommen tenke for meg. Jeg stakk armen under hodet hennes og trakk henne nærmere, slik jeg ville gjort med en kjæreste, hvis jeg hadde hatt en.

«Du kan vel si at jeg er rik i år,» svarte jeg kryptisk. Jeg hadde mye penger å brenne av, siden fremtiden kom til å ordne seg selv.

«Ingen familie?» spurte Lucia. Samtalen begynte å handle om meg. Jeg ville styre den tilbake til henne.

«Nei, jeg har riktignok en fetter jeg ikke har sett på tjue år,» sa jeg og prøvde å ta over samtalen igjen. «Fortell meg om mammaen din.»

«Ikke mye å si.» Lucia dro opp skjorta mi og blottla det meste av magen og brystet. «Hun jobber hardt på det samme sykehuset hun begynte på for tretti år siden. Hun tar seg av vaskeriet og vasker rom. Hun har aldri hatt en fraværsdag. Sånn er mamma.» Jeg elsket måten hun sa «mamma» på, hvordan det rullet av tungen med en antydning av spansk aksent.

«Så, hva er planene dine når datteren din er ferdig utdannet?» spurte jeg mens fingrene til Lucia gled så vidt inn under linningen og kilte meg i toppen av kjønnshårene. Jeg trakk ufrivillig pusten. Hun smilte av reaksjonen.

«Kilen, hmm,» kommenterte Lucia mens hun strakte seg bak nakken og løste opp de øverste båndene på bikinien. «Jeg har ikke tenkt så langt. Jeg har bare hatt det ene målet siden hun ble født.» Lucia trakk koppene bort fra brystene og smilte. «Jeg vet at du liker puppene mine. Du har lov å leke med dem mens vi prater, vet du.» Jeg strakte ut den ledige hånden og kjærtegnet det venstre brystet hennes og lot fingrene gli over brystvorten.

«Jeg må jobbe her noen år til for å betale tilbake til Maddy,» sa Lucia. «Så trenger jeg ikke så mye penger. Jeg vet ikke, kanskje servitør eller noe.»

«Skylder du Maddy penger?» spurte jeg. Jeg ble litt overrasket over den opplysningen. Øynene mine slapp aldri brystet hennes. Det føltes veldig godt i den ikke helt edru hånden min.

«Hun lånte meg penger til skolepengene til Sophia,» innrømmet Lucia. «Hun tar ikke renter, men jeg lovet å jobbe her til det er nedbetalt.» Hånden til Lucia sank dypere ned i buksa mi. Den rørte aldri den voksende ereksjonen, men sendte søte små stikk i den retningen. «Jeg regner med at jeg må være her fire eller fem år til. Det ville gått fortere hvis alle kundene ville ha lange samtaler.» Hun lo.

Det var en vennlig form for gjeldsslaveri. Maddy holdt Lucia fast ved å bruke datterens fremtid som brekkstang. Siden det ikke var renter, var det ikke rovdrift, men det luktet likevel vondt på overflaten.

«Du liker å bli tatt på,» observerte Lucia. Hun satte seg opp og hjalp meg av med skjorta. Jeg strittet ikke imot. Jeg var dypt inne i en romtåke, og hun hadde rett. Lucia løste opp de nederste båndene på overdelen og kastet den på gulvet. Hun manøvrerte seg over meg og la brystene mot brystkassen min, med øynene bare en håndsbredd fra mine.

«Hvorfor sluttet du som megler?» spurte Lucia. Brystene hennes føltes fantastiske der de ble presset mot brystet mitt. Det var lenge siden en kvinne hadde gitt meg så mye oppmerksomhet. For lenge, bestemte jeg meg for.

«Jeg har alltid drømt om å sette i stand gamle hus,» svarte jeg mens jeg delte blikket mellom øynene hennes og den vakre kløften. «Jeg tenkte vel at det var nå eller aldri.» Jeg utelot den egentlige grunnen til jobbskiftet. (Jeg har jo nevnt at medlidenhet ikke frister meg.) Benet til Lucia snirklet seg inn mellom bena mine og skapte friksjon på en høyst behagelig måte.

Leppene til Lucia streifet øret mitt. Jeg kunne høre henne puste, nesten sukke, og det kilte meg i trommehinnene. I min lett berusede tilstand kjente jeg et forestående utbrudd mellom bena. Benet hennes masserte pikken min gjennom buksa, brystene hennes varmet brystkassen min, og leppene var så nær halsen min. Hendene mine utforsket sidene og ryggen hennes.

«Lucia, jeg blir for opphisset,» stammet jeg. «Du må stoppe.» Leppene til Lucia rørte ved øret mitt, å, så ømt.

«Det er greit,» hvisket Lucia medfølende og kysset meg på halsen. Følelsene ble for mye. Jeg førte hånden inn under håret hennes og holdt henne tett inntil meg mens jeg begynte å rykke.

«Lucia … Lucia,» ropte jeg lavt og prøvde å stoppe uten å ville det. Hoftene mine begynte å støte, og den fantastiske følelsen fylte skrittet mitt, sammen med en pinlig stor mengde varm væte. Hun holdt meg gjennom det, kysset meg på halsen og sa at det var greit.

Da det var over, slappet musklene av, muskler jeg ikke visste hadde vært så anspente. Sinnet mitt slapp taket i mørket som svevde i utkanten. Noe hadde forandret seg da øyeblikket erstattet den mørke fremtiden min. Jeg var lykkelig, i det minste i det øyeblikket. Jeg var virkelig lykkelig.

«Unnskyld, det virket som du trengte det,» sa Lucia da hun løftet hodet fra halsen min. Jeg visste at skrittet mitt var søkkvått, og at det ville bli en ubehagelig kjøretur hjem. Jeg visste at det ikke hadde vært meningen å la det gå så langt. Jeg visste også at hun hadde rett. Jeg trengte det. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle tilbake til Pleasure Palace. Fantasien Lucia hadde bygd opp, var for deilig, og å prøve å gjenta den ville være bortkastet.

Jeg strakk strikken for å fullføre fantasien. Jeg trakk leppene til Lucia mot mine og kysset henne. Jeg vet ikke hva jeg egentlig ventet meg av kysset, kanskje en ørefik eller et kne i skrittet. Jeg visste bare, i min lett berusede tilstand, at jeg ville kysse den innbilte kjæresten min. Hun overrasket meg ved å kysse meg tilbake. Varmen hennes spredte seg gjennom meg igjen mens hun la lidenskap i leppene. Jeg kjærtegnet nakken hennes og utforsket ryggen med den andre hånden mens jeg nøt smaken av munnen hennes mot min. Jeg likte kysset like godt som utløsningen tidligere. Det var fantastisk euforisk, og jeg klarte å miste meg selv igjen.

«Det pleier jeg ikke å gjøre,» innrømmet Lucia da hun endelig brøt kysset. Jeg kunne se at hun var overrasket over seg selv. Hun satte seg opp, en fysisk kunngjøring om at vår lille romanse var over. Jeg bare lå der, lykkelig, med et fjollete glis, og så brystene hennes gynge når hun beveget seg. Hun ga meg et merkelig blikk, nesten på grensen til bekymret. «Du vet at dette er en strippeklubb, ikke sant?» spurte hun. Jeg antok at hun ville forsikre seg om at jeg ikke var i ferd med å forelske meg i henne. Hun ante ikke at jeg ikke hadde tid til å forelske meg i noen.

«Ja,» svarte jeg, fortsatt med en deilig følelse inni meg, «og du er en fantastisk danser som kanskje er den beste samtalepartneren jeg noen gang har møtt.» Jeg gliste for å dempe bekymringen hennes. Hun lo, og det overrasket meg hvor godt jeg likte det. Øynene hennes lyste opp, og det dannet seg små rynker i kantene når hun lo. Jeg satte meg opp og så på den mørke flekken mellom bena mine.

«Det blir litt pinlig å gå ut herfra,» sa jeg. Jeg beholdt gliset for å være sikker på at hun ikke følte seg dårlig over det. Jeg var ikke sikker på hvorfor det bekymret meg.

«Det er mørkt nede, ingen kommer til å merke noe,» svarte Lucia med et lurt smil. «Men du må kanskje skynde deg til bilen.» Jeg lo av det. Hun hjalp meg på med skjorta og dro meg opp på bena. Jeg hjalp henne å knyte bikinioverdelen og sørget for å ta på henne mer enn strengt nødvendig. Den olivenfargede huden hennes var veldig myk, og hun hadde en søt, mosky duft. Jeg ante ikke hvilken parfyme det var, men den var diskret og kom til å erte hjernen min de neste dagene.

«Her,» sa jeg og stakk hånden i lommeboka. «Dette er til Sophia.» Jeg ga Lucia hundre dollar i tips. Man får jo ikke tatt det med seg. Hun virket nølende til å ta imot. Jeg var usikker på hvor lenge jeg skulle holde pengene frem.

«Du kommer ikke tilbake, gjør du vel?» spurte Lucia. Hun var mye dypere inne i sinnet mitt enn jeg trodde. Hun merket det vel på måten jeg tipset på.

«Du var fantastisk, men nei, jeg kommer ikke tilbake,» sa jeg og prøvde å være alvorlig. «Dette stedet er egentlig ikke meg, hvis du skjønner.» Lucia tok imot pengene og ga meg en klem. Det var en dyp, vennlig klem. Hun tok meg i hånden og førte meg ned til inngangsdøren. Hun sa ha det, kysset meg på kinnet og sendte meg av gårde. Det var siste gang jeg regnet med å se Lucia, den fantastiske drømmejenta mi.

Taktekkerne og elektrikeren dukket opp neste morgen. Jeg hadde en knusende hodepine som jeg skulle ønske skyldtes bakrus, men jeg visste bedre. Legene hadde sagt at jeg måtte vente meg dem, og hadde gitt meg sterke smertestillende. Jeg hadde bestemt meg for ikke å ta pillene med mindre jeg ble ute av stand til å fungere. Jeg ville ikke miste kontakten med virkeligheten før det var helt nødvendig.

Jeg lot taktekkerne gjøre sitt og ga elektrikeren, Frank, en hånd. Han var en kraftig kar, en av dem man ville ventet å se med en øl på den lokale sportsbaren. Heldigvis for meg var han en svært effektiv elektriker. Det var nesten ingen bortkastede bevegelser, og han trengte ikke bruke mye tid på å analysere hva som måtte gjøres. Vi gikk gjennom huset én gang, og jeg forklarte hvor jeg hadde tenkt å plassere hvilke apparater. Da vi var ferdige, hadde han grove skisser over hvor alle kablene skulle trekkes, og hvor det nye inntaket best kunne føres inn i huset. Jeg brukte dagen på å frese spor i pussen for de nye kablene. Huset var bygd før noen hadde tenkt på elektrisitet, og vi måtte improvisere for å få strømmen inn i rommene. Første etasje var enklere, siden kablene kunne trekkes inn fra kjelleren. Andre etasje krevde flere inngrep. Jeg prøvde å beholde mest mulig av pussen på veggene. Jeg kunne revet alt og byttet lektene med gipsplater, men jeg likte hvordan pussen ga huset et varmt preg.

Hele tiden mens jeg jobbet, drev tankene tilbake til Lucia. Hun hadde visst påvirket meg mer enn jeg trodde. Hun var bare en sexy stripper, sa jeg til meg selv, igjen og igjen. Jeg moret meg over diskusjonen jeg hadde med meg selv. Det var ingen mulighet for at jeg kunne ha et forhold, og bare en idiot ville hatt et med en stripper. Jeg gikk løs på arbeidet med fornyet kraft. Jeg var glad for at hodepinen ga seg før lunsj.

Neste dag gikk bedre enn den forrige. Ingen hodepine, jeg hadde lært meg å trekke kabler, og taktekkerne var ferdige ved tolvtiden. Tankene mine drev fortsatt mot Lucia. Jeg ante ikke hvorfor jeg var så opphengt i henne. Det var vel fordi hun var den siste kvinnen jeg hadde hatt fysisk kontakt med. Sannsynligvis den siste kvinnen jeg noen gang ville ha noe slags forhold til. Det gjorde meg litt trist, men jeg hadde visst det lenge nok til å la det prelle av. Jeg brukte ettermiddagen på å skaffe en rørlegger til neste uke. Elektrikeren skulle ikke komme tilbake før kontrolløren dukket opp og ga klarsignal til å koble oss på nettet. Kontrolløren kunne ikke før fredag, to dager senere. Så mye for drømmen om strøm på tre dager.

Jeg spiste nok en tidlig middag på Rusty’s. Diana oppdaterte meg på hva som skjedde, og spurte ut om hvordan oppussingen gikk. Til å være så ung var hun overraskende utadvendt og veltalende. Synd man ikke kan kjøpe aksjer i et menneskes fremtid. Diana kom til å nå langt. Jeg lovet, nok en gang, å vurdere å gå på høstfestivalen. Jeg var glad for å se at eplepaien holdt jevn kvalitet fra dag til dag. Det gratis smaksstykket Diana ga meg den første dagen, betalte godt utbytte for Rusty’s.

En sprø idé slo meg på vei hjem. Når man kjenner fremtiden, kan man gjøre ting man aldri ellers ville gjort, ting man ikke engang ville tenkt på før. Det var dumt, egoistisk morsomt og fullstendig vanvittig. Jeg trengte ikke spare pengene mine, så jeg tenkte: Hva faen. Jeg svingte inn på Pleasure Palace, vel vitende om at Lucia hadde fri. Maddy tok imot meg med et hyggelig smil og trodde nok at jeg kunne bli stamkunde.

«Lucia har fri i dag,» sa Maddy. «Jeg tror jeg har en annen du kanskje vil like.»

«Egentlig ville jeg bare prate med deg,» svarte jeg med et glis. «Og ikke på den nakne måten.» Det la jeg til for å avverge et eventuelt sinne hos Maddy. Hun skjønte humoren og ga meg et matt «ha ha». Jeg hadde lagt igjen nok penger sist, så hun bestemte seg for å være hyggelig og lytte.

«Hvor mye skylder Lucia deg?» spurte jeg med alvorlig mine. Uttrykket i ansiktet til Maddy var verdt spørsmålet. Øynene holdt på å poppe ut, og hun hadde problemer med å forme ord.

«Æh … jeg tror det er mellom Lucia og meg,» stammet Maddy. «Er du sammen med henne, eller?»

«Nei, jeg har ikke sett henne siden den første kvelden, og jeg har ikke tenkt å se henne igjen,» sa jeg smilende. Jeg elsket uttrykket av total forvirring i ansiktet hennes. «Jeg vil bare betale det ned. Hvor mye skylder hun deg?»

«Er du gal?» spurte Maddy retorisk. «Du kjente henne i, hva, to timer?»

«Hvor mye, Maddy?» spurte jeg igjen.

«Atten tusen,» svarte Maddy. «Hun kommer bare til å låne mer neste semester. Hvorfor i helvete vil du gjøre dette?»

«Fordi jeg kan,» sa jeg og tok frem sjekkheftet. Jeg begynte å fylle ut en sjekk.

«Og du stoler på at det er atten, og at jeg forteller henne at du har betalt?» spurte Maddy vantro.

«Jepp, hvis du var en kjerring, ville du tatt renter,» sa jeg med et stort smil. «Hva er etternavnet ditt, Maddy?»

«Skriv den ut til Magdalene Johnson,» svarte Maddy. «Og hva skal jeg si til Lucia?»

«Si at du har et godt hjerte. Si at pengene falt ned fra himmelen. Jeg bryr meg egentlig ikke om hva du sier til henne,» sa jeg, og skjønte at jeg mente det. Jeg ga bare Lucia valgmuligheter. Alle fortjener valgmuligheter.

«Du vet at jeg kommer til å vente til den er dekket,» sa Maddy. «Jeg er sikker på at du burde vært innlagt.»

«Takk, Maddy,» sa jeg og rakte henne sjekken. Hun ristet på hodet mens hun tok imot. «Tro meg, hun får mer nytte av dem enn meg,» la jeg alvorlig til.

«Er du sikker på at du ikke vil bli litt? Jeg spanderer en drink til,» spurte Maddy med et smil, i et fånyttes forsøk på å få tak i resten av lommeboka mi. Jeg bare lo og ristet på hodet. Jeg følte meg veldig bra da jeg forlot Pleasure Palace for siste gang. Det var ikke mange ganger i livet mitt jeg faktisk hadde vært til hjelp for noen. Dette kunne jeg i det minste se tilbake på med litt stolthet. Lucia hadde fått meg til å føle meg bra, to ganger. Jeg trengte sånne små mirakler.

Jeg fikk et nytt migreneanfall torsdag ettermiddag. Dette kostet meg litt tid, for jeg måtte gjemme meg for solen. Jeg hadde holdt på å skrape av gamle malingslag fra trekledningen om morgenen. Da migrenen endelig ga seg, gikk jeg løs på kledningen med fornyet kraft. Jeg ville virkelig gjøre ferdig dette huset. Jeg burde nok valgt et mindre et, men dette hadde sjel. Jeg visste i hodet hvordan det ville se ut når det var ferdig. Eiendomsmegleren så det ikke, men hun hadde ingen visjoner.

Fredag var en mirakuløs dag. Kontrolløren kom presis og lot elektrikeren fullføre tilkoblingen til nettet. Jeg ropte skamløst «Det bli lys!» da jeg plugget inn en av de få lampene jeg hadde. Den glødende pæren var et vakkert syn. Jeg løp ut på kjøkkenet og plugget inn det lille studentkjøleskapet jeg hadde kjøpt, og hørte kompressoren summe. Jeg skrudde en pære inn i den midlertidige takfatningen og slo på bryteren. Velsignet lys fylte rommet. Jeg slo bryteren av og på noen ganger og kjente altfor mye glede over en så triviell hendelse. Nå kunne jeg jobbe ute om dagen og inne om kvelden. Det var herlig.

Lørdag morgen følte jeg meg fantastisk. Jeg hadde bare én side av huset igjen å skrape, og jeg hadde strøm. Jeg satte et par høyttalere i vinduet og koblet dem til telefonen. Jeg satte appen på tilfeldig avspilling, og «Sultans of Swing» satte i gang for full guffe. De nærmeste naboene bodde en halv kilometer nedover veien, så det var min verden med mine lyder. Jeg sang med, dårlig, mens jeg gikk løs på kledningen, denne gangen med elektrisk verktøy. Jeg aner ikke hvordan menneskene overlevde før elektrisiteten engang var en drøm. Jeg følte meg som en konge der jeg flerret av malingslagene i maskinell fart.

Jeg var ferdig med en fjerdedel av veggen og holdt på å flytte stigen da en rød pickup svingte inn i grusinnkjørselen min. Jeg strakte meg inn gjennom vinduet og satte «Layla» på pause. Kanskje naboene mine bodde nærmere enn jeg trodde. Ingen kom ut av bilen, og solen glitret i frontruten så jeg ikke kunne se hvem som satt der. Jeg gikk mot bilen, dro støvmasken av ansiktet og prøvde å banke av meg litt av malingsstøvet.

Jeg burde ikke blitt overrasket da Lucia steg ut av førerdøren, men det ble jeg. Jeg var ikke forberedt på å se henne igjen. Jeg stoppet opp og bare stirret, mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle si. Det svarte håret var satt opp i en flette med noen løse tjafser foran ørene. Uttrykket hennes var forvirret og så nok omtrent ut som mitt. Hun visste visst ikke hva hun skulle si heller. Jeg bestemte meg for å gå videre.

«Hvordan fant du meg?» spurte jeg for å bryte isen. Jeg tror det hørtes hardere ut enn jeg mente.

«Jeg spiste frokost på Rusty’s,» svarte Lucia. Det finnes ingen hemmeligheter i en liten by, ikke med folk som Diana løpende rundt. «Hvorfor gjorde du det?» spurte hun, og det kostet henne litt. Jeg stoppet rundt seks meter unna. Det føltes som den riktige avstanden. Jeg begynte å føle meg litt dum, for jeg hadde ikke noe godt svar, i hvert fall ikke et som ville gi mening for henne.

«Unnskyld, det virket som du trengte det,» sa jeg lavt. Det hørtes bedre ut i hodet mitt enn da det kom ut av munnen. Lucia satte hendene i siden og prøvde to ganger å si noe, men var flinkere enn meg til å holde det inne. Hun endte med å bare riste på hodet.

«Det er en gave til deg og Sophia,» sa jeg nærmest bønnfallende. «Ikke spør hvorfor.» Jeg skulle ønske Maddy hadde vært mer av en kjerring og påstått at pengene kom fra henne. Jeg var rett og slett ikke forberedt på å forsvare de idiotiske beslutningene mine.

«Folk gjør ikke sånt!» ropte Lucia. Jeg kjente sinnet hennes skylle over meg. Det overrumplet meg, og jeg tok et skritt tilbake. Jeg har aldri vært flink til å bli kjeftet på. Forsvaret mitt slo inn.

«Det fikk meg til å føle meg bra,» ropte jeg tilbake. «Helt til nå!» Jeg avsluttet med mer gift enn nødvendig. Jeg angret i samme øyeblikk som jeg så forandringen i ansiktet hennes. Jeg trodde hun skulle begynne å gråte, men så hoppet hun inn i pickupen og smalt igjen døren. Jeg rygget noen skritt til. Av en eller annen grunn trodde jeg hun hadde tenkt å kjøre meg ned. I stedet kjørte hun av sted i sint fart. Jeg sparket meg selv for å være en idiot. Nok en grunn til å unngå folk helt.

Jeg slo ikke på musikken igjen da jeg gikk tilbake til kledningen. Lykken var borte, og jeg trengte tid til å gruble. Heldigvis kunne jeg ta det ut på den gamle malingen. Jeg flyttet stigen, klatret til toppen og dro med en gang for hardt i strømledningen. Den løsnet fra skjøteledningen, som falt i bakken. Jeg kokte og holdt på å kaste slipemaskinen. Hvorfor hadde jeg betalt gjelden til den forbaskede kvinnen? Hvorfor brydde jeg meg om hun ble forbannet? Jeg trakk pusten dypt noen ganger og klatret sakte ned. Jeg knøt de to ledningene sammen og plugget endene i hverandre. Nå skulle det mer enn et enkelt rykk til for å skille dem. Så satte jeg meg på rumpa i gresset og lurte på hvorfor jeg følte meg så jævlig.

Det gikk et kvarter før jeg klatret opp stigen igjen. Denne gangen slo jeg på musikken og lot Clapton endre humøret mitt. Arbeidet hjalp, og jeg begynte å glemme hvor dårlig jeg hadde følt meg. Den gamle malingen tok støyten av selvforakten min. Jeg myrdet årevis med malingslag så brutalt jeg kunne. Det gikk ikke lang tid før jeg i det minste nynnet med på musikken igjen. Jeg håpet jeg ikke hadde fått Lucia til å gråte.

Det tok hele formiddagen å bli ferdig med den siden av huset. Den så mye bedre ut enn de andre sidene jeg hadde gjort for hånd. Jeg vurderte om jeg skulle ta de håndslipte sidene på nytt med maskinen, da den røde pickupen kom tilbake. Magen min slo en kollbøtte, og smertene fra morgenen kom tilbake med bilen. Jeg lovet meg selv å holde meg sivilisert og bare få det overstått. Jeg skulle la henne skrike til meg, så det kunne ta slutt og jeg kunne komme videre med resten av livet mitt, det lille jeg hadde igjen av det. Jeg satte musikken på pause og gikk engstelig mot pickupen.

Lucia steg ut av bilen med en piknikkurv. Øynene var røde, men hun hadde på seg et tvunget smil. Hun var visst ferdig med å kjefte hun også. «Jeg har laget lunsj til deg,» sa hun i en rolig tone. Hun ventet på svar.

«Du skylder meg ingenting,» sa jeg dumt. Munnen min gikk nok en gang fortere enn hjernen.

«La meg lage lunsj til deg,» stammet Lucia, nærmest bønnfallende. Jeg så anstrengelsen i øynene hennes. Det gjorde vondt for henne at jeg lot som om det jeg hadde gjort, ikke betydde noe. Empatien min slo tilbake mot meg.

«Egentlig er jeg skrubbsulten,» sa jeg og la til et smil. Alt i den kurven måtte være bedre enn boksen med spagetti jeg hadde tenkt å varme. Ansiktet til Lucia lyste merkbart opp, og det gjorde humøret mitt også. Vi gikk bort til verandatrappen, det nærmeste jeg hadde møbler. «Dette er bordet mitt inntil videre, i hvert fall til jeg får ordnet kjøkkenet,» sa jeg unnskyldende.

«Det er nydelig,» løy Lucia. Hun bredte en liten duk ut på verandaen og satte frem tallerkener, bestikk og to kopper. Hun la en innpakket sandwich på hver tallerken og tok frem et rundt plastbrett med nyskårne gulrøtter, brokkoli og blomkål. En liten skål i midten inneholdt noe som så ut som ranchdressing. Lucia dyppet fraværende en gulrot og slang den i munnen mens hun tok frem en flaske hvitvin. Hun rakte meg flasken og en korketrekker. Jeg gikk i gang mens hun tok frem to take away-bokser fra Rusty’s. «Diana sa du likte paien,» sa Lucia, nesten som en utfordring til å benekte det.

«Jeg elsker paien,» svarte jeg glad, «og takk for lunsjen.» Det ga meg et ekte smil. Jeg arbeidet med korken mens Lucia pakket ut sandwichene. De var med kyllingsalat, og jeg kunne lukte at den var nylaget. Jeg var sultnere enn jeg trodde. Korken spratt løs, og jeg var innvendig stolt over at jeg ikke hadde sølt noe i kampen for å få den ut. Jeg fylte de to plastkoppene og satte korken løst tilbake i flasken før jeg satte den ned.

«Unnskyld at jeg kjeftet på deg,» sa Lucia og så på piknikoppsettet i stedet for på meg. «Jeg var forvirret, og jeg visste ikke hva jeg skulle si, og så bare kom det ut.»

«Jeg kjeftet tilbake, så vi er skuls,» svarte jeg i et forsøk på å glatte over. Jeg har aldri vært god til å glatte over. Hun tok kommentaren godt og så på meg med mer ro i øynene.

«Mamma sa jeg ikke skulle kjøre hit, at jeg bare skulle late som om jeg hadde vunnet i lotto,» fortsatte Lucia. Jeg elsket måten hun sa «mamma» på. Aksenten var svært svak, men den kom tydeligere frem når hun brukte det ordet. «Jeg prøvde å stoppe meg selv, og jeg klarte det ikke. Jeg var sint på meg selv fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si da jeg kom hit. Du ga meg alle de pengene og prøvde å si at det ikke betyr noe, og jeg ble bare litt gal.» Jeg ville ikke snakke om pengene igjen. For meg var det gjort, og jeg håpet hun ville la det ligge.

«Forteller du mammaen din alt?» spurte jeg og tok en bit av sandwichen. «Denne er skikkelig god,» la jeg uhøflig til med munnen full. Jeg fikk et nytt smil. Lucia hadde et virkelig stort smil. Et sånt smil som lyser opp et helt rom.

«Mamma og jeg står hverandre nær,» svarte Lucia. Jeg kunne se sannheten i øynene hennes. «Det er bare oss tre, og nå som Sophia er borte på skolen, står vi hverandre enda nærmere. Hun vil at jeg skal slutte å danse nå, etter det du gjorde.» Jeg kunne se litt stress i henne. Jeg hadde gitt henne valgmuligheter, og hun var ikke klar til å ta dem. Hun prøvde i det minste ikke å gi pengene tilbake.

«Jeg er enig med mammaen din,» sa jeg. Vinen var søtere enn jeg vanligvis foretrekker, men den passet til sandwichen og grønnsakene. Den ville også være en god opptakt til paien.

«Jeg har egentlig aldri gjort noe annet,» la Lucia til. Hun ignorerte maten. Jeg tror måltidet stort sett var laget for meg. «Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal betale deg tilbake.» Jeg holdt på å sette den siste biten i halsen. Jeg svelget hardt.

«Hele poenget er at du ikke skal betale meg tilbake,» sa jeg, med så mye medfølelse jeg kunne mønstre. «Du ødelegger moroa hvis du prøver.» Jeg visste hva som kom, og jeg hadde ikke noe ferdig svar. Sannheten ville utløse medlidenhet. Jeg trengte en god løgn.

«Hvorfor gjør du dette for meg?» spurte Lucia. Jeg så bekymringen i øynene hennes.

«Hør her, jeg er søkkrik, og jeg får ikke brukt opp alt, selv om jeg ville.» Halve sannheter var bedre enn rene løgner. «Jeg har egentlig ingen familie. Jeg vil heller at du og Sophia skal få et bedre liv, enn at staten tar alt til slutt.»

«Er du virkelig så rik?» spurte Lucia i et forsøk på å få det til å gå opp i hodet sitt.

«En enorm uventet gevinst i år. Den gjorde at jeg kunne slutte i jobben og pusse opp dette huset,» sa jeg og spredte armene vidt for å understreke det enorme. Jeg ville vært en elendig Rockefeller. Jeg klarte ikke engang å gi bort penger uten å gjøre folk opprørt. Lucia bare nikket. Jeg tror ikke hun helt hadde godtatt det ennå. Hun så på huset, fortsatt i sin forfalne tilstand.

«Og dette er det du liker å gjøre?» spurte Lucia og gestikulerte mot huset.

«Det er den eneste drømmen min,» innrømmet jeg. Det var faktisk den eneste gjennomførbare drømmen min. Romfart lå fortsatt for mange år frem i tid.

«Jeg kan male,» tilbød Lucia. Øynene hennes møtte mine da hun sa det. Den neste idéen som dukket opp i hodet mitt, var virkelig dum. Det jeg sa etterpå, toppet dumhetslisten. Til mitt forsvar: Øynene hennes var veldig pene.

«Tjuefem dollar i timen, og du glemmer lånet,» sa jeg bestemt.

«Avtale,» svarte Lucia med et av de store smilene sine. Jeg visste at dette kom til å bite meg i ræva senere, og at det kom til å ta en stor bit. Men nå hadde hun gjort meg glad for tredje gang. «Jeg har aldri jobbet for en rik fyr før. Trenger jeg aftenkjole for å male?» spurte hun med en solid dose frekkhet. Jeg lo.

«Olabukse og en T-skjorte du ikke bryr deg om,» svarte jeg. Lucia begynte på sandwichen sin mens jeg fortsatte med den andre halvdelen av min. Resten av lunsjen gikk fredelig. Vi snakket om unyttige ting, som hvor lenge været ville holde seg og andre steder å spise enn Rusty’s. Jeg tok henne med på en omvisning i huset og forklarte visjonen min for hvert rom. Hun var utrolig entusiastisk over prosjektet og kom med ideer til listverk som ga mening for meg. Jeg hadde aldri delt en drøm med noen som var enig i den. Det gjorde drømmen større og gjorde den så mye mer gjennomførbar.

«Jeg må si til Maddy at jeg slutter, og så er jeg her i morgen klokka åtte,» sa Lucia mens hun stappet restene av lunsjen tilbake i kurven.

«I morgen er det søndag,» sa jeg, i tanken om at hun kanskje trengte fridagen.

«Å ja, det stemmer,» innså Lucia. «Du er invitert på middag i morgen. Så vi må slutte å jobbe klokka fem.» Hun begynte å gå mot pickupen.

«Middag?» spurte jeg, desperat etter en forklaring.

«Jepp, med mamma og meg,» sa Lucia, snudde seg og gikk baklengs mens hun snakket. «Det er ikke til forhandling, så ikke prøv å komme deg unna. Jeg vet at du ikke har noen planer.» Jeg lurte på hvem som var sjefen i dette prosjektet. Hun snudde seg og hoppet bokstavelig talt tilbake til bilen.

«Vi ses i morgen,» ropte jeg da Lucia forsvant inn i førerhuset. Her og nå var det å ansette Lucia den beste avgjørelsen jeg kunne ha tatt. Jeg klamret meg til muligheten for å bli fort ferdig med huset og komme meg videre før det uunngåelige inntraff. Så heldig kunne jeg jo være. Jeg så på fasaden. Jeg bestemte meg der og da for at siden jeg nå hadde en maler til, ga det full mening å bruke tiden på å ta de håndslipte flatene på nytt med maskinen. Jeg brukte ettermiddagen på akkurat det. Det var ingen vits i en ujevn jobb.

Lucia kom litt før klokka åtte. Hun var utrolig blid. Hun hadde på seg en posete, hvit malerbukse i denim og en gammel, falmet grå T-skjorte. Håret var igjen trukket stramt bakover, denne gangen i en hestehale med et skjerf knyttet rundt toppen. Jeg var så vidt våken da hun kom inn. Jeg hadde forsovet meg og ble glad da hun bestemte seg for å lage kaffe først. Den velsignede strømmen hadde betalt seg igjen. Jeg måtte innrømme at hun fylte ut en malerbukse ganske godt.

«Hvor skal vi begynne?» spurte Lucia med altfor mye glede i stemmen. Hun var i hvert fall hyggeligere å se på enn de triste veggene. Jeg måtte smile av den hemningsløse entusiasmen hennes.

«Ute,» svarte jeg. «Vi må bli ferdige før kulda setter inn.» Jeg hadde kjøpt utvendig grunning og fått den tonet så nær den endelige lysebrune fargen som mulig. Jeg skulle prøve å klare meg med to strøk, ett grunnstrøk og ett toppstrøk. Jeg tenkte vi kunne starte på én side og jobbe oss rundt til fasaden når vi hadde funnet et godt mønster.

Det tok bare en halvtime å rigge utstyret. Når Lucia bøyde seg ned, måtte jeg se bort. Hun fikk virkelig den buksa til å se bra ut. Jeg tok stigen, og hun begynte nede på bakken. Hver gang jeg bøyde meg ned for å dyppe penselen, fikk jeg god utsikt til henne der hun tok lange strøk langs de liggende bordene. Jeg kunne ha sverget på at hun ikke hadde BH. Brystene hennes lå alltid et brøkdels sekund bak bevegelsene i overkroppen og spratt tilbake når hun stoppet. Det var et svært distraherende syn, og øynene mine lå i konstant kamp med moralen min.

Da vi var ferdige med den første veggen, var jeg sikker på at hun var uten BH. Jeg kunne til og med tydelig se brystvortene hennes innimellom. Jeg hadde malt hele veggen halvveis opphisset. Jeg var ikke sikker på om jeg burde nyte malingen så mye. Vi gikk noen skritt tilbake for å beundre arbeidet.

«Du har glemt et par flekker. Der og der,» påpekte Lucia. Og ganske riktig, det hadde jeg.

«Pokker, hvordan skjedde det?» spurte jeg mens jeg så på flekkene som var så tydelige fra dette ståstedet.

«Du brukte mesteparten av tiden på å glo på puppene mine,» sa Lucia med et av de store smilene sine.

«Ja, de var svært distraherende,» sa jeg meg enig i, vel vitende om at jeg ikke var så lur som jeg trodde. Jeg bar stigen bort til den ene flekken. «Jeg trodde jeg var litt mer diskret enn som så.»

«Jeg visste at du likte dem, så jeg lot dem være løse,» sa Lucia alvorlig. Jeg så bort på henne og så alvoret i ansiktet hennes.

«Du vet, lånet og lønnen din, det betyr ikke …» Jeg stotret etter de riktige ordene. «Det forplikter ikke … dette er ikke en strippeklubb.»

«Jeg vet det.» Lucia smilte. «Jeg liker at du ser, det gjør meg glad.» Hun tok en pensel, dyppet den og begynte å klatre opp stigen. «Hold stigen,» kommanderte hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det. Det lå vel i naturen til en stripper å vise seg frem. Da jeg så opp, lente hun seg ut og begynte å bøte på en flekk jeg hadde glemt. Jeg kunne se rett opp under T-skjorta til undersiden av de vidunderlige kulene hennes.

«Virkelig vakkert,» sa jeg tydelig. Lucia fortsatte bare å male med overdrevne strøk. Jeg hjalp henne ned, og vi delte et smil. Jeg flyttet stigen, og hun gjentok prosessen med den andre tabben min.

«I morgen kommer rørleggeren,» sa jeg da Lucia kom ned igjen. Jeg tenkte at hun kanskje ville være litt mer tildekket. Jeg visste at jeg ville at hun skulle være mer anstendig. Jeg hadde fortsatt den ubegrunnede sjalusien.

«Hvis du oppfører deg pent overfor mamma,» smilte Lucia, «skal jeg ikke friste rørleggeren.»

«Utpressing?» spurte jeg. «Tyr du til utpressing? Hva tror du jeg kommer til å si til mammaen din?»

«Bare vær hyggelig,» minnet Lucia meg søtt på. Jeg lurte et øyeblikk på om hun ville dukke opp naken i morgen hvis jeg var uhøflig mot mammaen hennes. Jeg smilte innvendig av tanken.

Vi rakk å grunne baksiden av huset før vi måtte avslutte for dagen. Vi var ventet hos mammaen til Lucia klokka seks, og vi måtte begge vaske oss. Lucia overrasket meg med å ha skift og toalettsaker i pickupen. Vi byttet på å bruke det ene badet med den drypende dusjen. Hun var ikke vant til mangelen på varmtvann slik jeg var. Det har en tendens til å korte ned dusjen dramatisk. Forhåpentligvis var det noe av det første rørleggeren kunne ordne.

Jeg ble forbløffet da Lucia kom ut av badet. Det ravnsvarte håret falt fritt ned over skuldrene, over en hvit bluse. Hun hadde på seg et plissert hvitt skjørt som gikk ned til anklene, holdt sammen av et brunt, flettet hampbelte som hang litt lavere på høyre side. Hun var rett og slett slående.

«Jeg brukte opp alt varmtvannet,» spøkte Lucia. Jeg bare stirret på forvandlingen hennes. Hun smilte da hun merket det. «Todd … Dusj,» minnet hun meg på. Jeg samlet den siklende hjernen min og tok over badet. Synet av henne ble med meg selv i det kalde vannet. Tanken på at jeg egentlig ikke var sammen med henne, men likevel skulle møte mammaen hennes, var urovekkende. Jeg kjente at jeg følelsesmessig drev mot henne. Fysisk visste jeg at jeg var tiltrukket av henne, men jeg trodde jeg kunne holde henne på armlengdes avstand følelsesmessig. Hvordan stopper man noe man egentlig ikke vil stoppe?

Det beste jeg kunne stille med, var khakibukse og en blå pikéskjorte. Det virket litt kjedelig ved siden av Lucias flotte antrekk, men hun virket fornøyd. Jeg passet på å åpne bildøren for henne. Det er noe med en velkledd kvinne som får deg til å ville være mer mannfolk. Vi menn vet alle at vi burde åpne dører, men det var lenge siden jeg hadde skyndt meg for å være sikker på at jeg gjorde det. Hun tok det med ro.

Jeg fikk en forelesning på veien. Mammaen til Lucia var ikke ekstremt religiøs, men å misbruke Herrens navn var forbudt. Banning generelt var ikke velsett. Lucia hadde jobbet som danser, ikke stripper, selv om hun forsikret meg om at mammaen visste nøyaktig hva Pleasure Palace var. Jeg skulle ikke nevne faren til Lucia, og visst heller ikke overfor Lucia selv. Av en eller annen grunn skulle jeg også holde meg unna alle temaer som kunne dreie mot USAs innlemmelse av Texas fra Mexico på 1800-tallet. Mamma hadde visst sterke meninger om det. Grundig orientert stoppet vi foran et lite enetasjes hus i det som så ut som et fint familieområde.

Jeg skyndte meg rundt bilen for å åpne døren for Lucia. Hun ventet rolig på at jeg skulle gjøre det og smilte da jeg gjorde det. Jeg begynte å lure på om det fantes noe jeg ikke ville gjort for å fortjene det smilet. Jeg visste allerede at ting var i ferd med å komme ut av kontroll, og jeg sparket meg selv for å la det skje.

Mamma sto og ventet i døren. Hun var litt lavere enn Lucia, men hadde det samme tykke, svarte håret. Mamma bar på noen flere kilo, men med verdighet og ynde. Hun hadde på seg en blomstrete kjole med et hvitt forkle over. Gud hjelpe meg, smilet hennes var likt datterens. De to klemte hverandre som om de ikke hadde sett hverandre på årevis. Jeg følte meg nesten glemt til Lucia endelig presenterte meg.

«Mamma, dette er Todd Keystone.» Lucia sa navnet mitt stolt. Det var ubehagelig å bli presentert på den måten. Jeg ante en slags varighet i tonen hennes.

«Hei,» sa jeg og rakte frem hånden. Mamma tok hånden min og dro meg inn i en klem. Jeg ble overrasket over varmen i den. Det var som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Jeg klemte tilbake. Hva annet gjør man når man blir omfavnet på den måten?

«Tante Maria ringe. Hun på telefon i soverom,» sa mamma til Lucia med sterk aksent. «Gå si hola. Todd hjelpe meg i kjøkken.» Lucia gikk motvillig mot bakre del av huset. Mamma grep hånden min og dro meg inn på kjøkkenet. Hun snudde seg mot meg med et svært alvorlig uttrykk.

«Hvorfor du gi min Lucia penger?» spurte mamma. Jeg kunne se at hun ikke var sint, ennå. Jeg så i retningen Lucia hadde gått, i håp om at hun skulle komme og redde meg. «Maria holde Lucia opptatt mens vi prate,» fortsatte mamma, vel vitende om at jeg prøvde å trekke tiden ut.

«Det virket som hun trengte det,» svarte jeg uten særlig selvtillit. «Jeg prøvde å gjøre det anonymt. Jeg ville bare gi henne flere valgmuligheter.» Jeg trakk på skuldrene, vel vitende om at det var en svak forklaring. «Hun oppsøkte meg etterpå. Det var egentlig ikke meningen at jeg skulle se henne igjen.» Mamma ransaket ansiktet mitt med øynene. «Da jeg merket at hun var redd for å ta et valg, tilbød jeg henne malerjobben. Det hele ballet liksom på seg. Ærlig talt gjorde det meg glad å hjelpe, selv om det var noen ubehagelige øyeblikk.» Mamma så meg inn i øynene.

«Jeg tro deg,» sa mamma. Hun strakte seg opp med begge hendene, trakk kinnet mitt ned mot leppene og kysset meg. «Det for at Lucia slutte danse.» Hun slapp meg med et smil. Jeg smilte tilbake og delte det fine øyeblikket. Hun snudde seg mot komfyren, der noen gryter sto og dampet. Hun løftet lokket på en av dem og begynte å røre i innholdet med en tresleiv.

«Hvor lenge det ta for deg fikse hus?» spurte mamma mens hun smakte på sausen og tilsatte mer krydder.

«Jeg er ikke sikker, kanskje fire måneder med hjelp fra Lucia,» svarte jeg og skulle ønske jeg visste hvor dette ville ende.

«Når det ferdig, du reise?» spurte mamma. Jeg krympet meg. Dette var delen jeg hadde ignorert. Delen jeg håpet skulle løse seg selv, selv om jeg visste at den ikke kunne det. Jeg var takknemlig for at hun så på grytene og ikke på ansiktet mitt.

«Ja,» svarte jeg, uten lyst til å utdype.

«Du forlate min Lucia?» Mamma nølte ikke med oppfølgingsspørsmålet. Jeg kunne høre bekymringen i stemmen hennes. Det var en spenning i holdningen hennes.

«Ja,» sa jeg lavt. Av en eller annen grunn falt det meg ikke engang inn å lyve. Skuldrene til mamma sank, og hun snudde seg mot meg igjen.

«Lucia ikke kle seg sånn for ingen,» hvisket mamma og viftet med sleiva mot meg. «Hun aldri ta med noen hjem til meg.» Hjertet mitt føltes tykt. Alt hadde allerede spunnet ut av kontroll, og jeg hadde rett og slett ikke sett det komme. «Du si det til henne snart. Okei?» Smerten var overveldende.

«Jeg skal prøve,» hvisket jeg tilbake. Jeg tror mamma så smerten min, for ansiktet hennes ble forvirret.

«Hvorfor du reise hvis du føle sånn?» spurte mamma. Herregud, kvinnen kunne lese tankene mine. Jeg hadde ikke noe svar å gi henne. Ingenting jeg ville dele. Jeg kunne heller ikke lyve.

«Jeg må,» sa jeg bestemt. «Det er ikke noe jeg har kontroll over.» Mamma ga meg et merkelig blikk, og så strammet ansiktet hennes seg. Hun tenkte over det et øyeblikk og nikket.

«Du si det pent, ikke slemt,» hvisket mamma, med sleiva fortsatt i beredskap. «Når du er klar.» Det kunne jeg i det minste love henne. Jeg skulle til å si meg enig da hun stakk hodet ut av kjøkkenet og ropte nedover gangen: «Lucia, si til tante hun ringe tilbake. Du ha gjest her.» Enigheten min var visst en selvfølge.

Middagen var en svært hyggelig affære. Lucia smilte hele tiden, og mamma så ut til å elske å se Lucia glad. Maten var utmerket, en meksikanskinspirert pølserett med noe virkelig smakfull brun ris. Mamma virket overlykkelig da jeg forsynte meg tre ganger. Jeg syntes jeg var en gris. Det er bare det at man ikke vet når man får sånn mat igjen.

Etter desserten måtte jeg unnskylde meg for å gå på toalettet. Da jeg kom tilbake, strålte ansiktet til Lucia. De hadde åpenbart snakket om noe, muligens om meg. Jeg prøvde å få et hint fra ansiktet til mamma, men det var umulig å lese. Jeg lot det ligge, siden ingen av dem valgte å ta meg med i samtalen.

Da vi gikk, klemte mamma meg et stykke unna Lucia. «Du være snill,» hvisket hun og kysset meg på kinnet. Jeg nikket, gikk til bilen og passet igjen på å åpne døren for Lucia. Jeg hadde gravd et dypt hull, det skjønte jeg nå. Smilet til Lucia fikk meg til å grave det dypere.

«Mamma liker deg,» sa Lucia stolt. «Hun synes du er ærlig og et godt menneske. Det hadde jeg allerede sagt til henne, men nå tror hun meg.» Jeg kjente magen snu seg. Jeg smilte av komplimentet og strevde etter et nytt tema.

«Mammaen din kan virkelig lage mat,» sa jeg, med et lite skifte av tema. «Den pølseretten var noe helt spesielt. Jeg tror ikke jeg har spist noe lignende før.»

«Hva ville mamma snakke med deg om?» spurte Lucia nysgjerrig. Telefonsamtalen hadde visst ikke lurt henne.

«Hun passet bare på deg.» Jeg vred meg unna sannheten. Lucia smilte og godtok det som det var.

«Så, likte du henne?» spurte Lucia.

«Absolutt, hun er fantastisk,» sa jeg ærlig. Lucia strålte, og jeg skjønte at jeg nettopp hadde gravd meg enda litt dypere. Jeg tror jeg nettopp hadde passert en viktig milepæl for Lucia.

Jeg svingte engstelig inn i innkjørselen min. Mamma hadde rett, jeg måtte fortelle det til Lucia. Jeg visste ikke når, og hun var altfor glad til at jeg kunne gjøre det i kveld. Kanskje om en dag eller to, når euforien hadde lagt seg litt.

Jeg gikk ut av bilen, og Lucia ventet smilende på at jeg skulle åpne døren. Det gjorde jeg selvfølgelig. Hun så utrolig ut, og så levende. Jeg skulle ønske ting var annerledes. Men hvis de var det, ville jeg ligget i sengen og ventet på å våkne til nok en uke i den gamle dritjobben min. Hun gikk mot meg da jeg lukket bildøren.

«Jeg vil overnatte,» sa Lucia varmt. Jeg ville si ja så sterkt at det gjorde vondt. Jeg tenkte på hvor dypt jeg allerede var inne, og visste at det var den verste idéen noensinne at hun ble.

«Jeg har bare en madrass på gulvet, og den er ikke særlig komfortabel,» sa jeg i et forsøk på å avskrekke henne. Jeg ba til at hun skulle ta hintet.

«Jeg vil overnatte,» gjentok Lucia med det dødelige smilet. Jeg trakk pusten dypt og slapp den ut. Hun strøk lett med hånden langs siden av ansiktet mitt.

«Jeg er egentlig ikke klar for et forhold,» sa jeg svakt. Lucia gjorde smilet enda større og kysset meg på leppene. De var like myke som jeg husket. Som en idiot kysset jeg henne tilbake.

«Bare i natt,» hvisket Lucia. «Ingen forpliktelser, bare i natt.» Jeg ga etter da hun kysset meg igjen. Jeg la armene rundt henne og lot den falske logikken hennes styre tankene mine. Da jeg først hadde sluppet taket, var jeg borte. Resten av verden forsvant, og det var bare denne utrolig vakre kvinnen og meg som svevde gjennom tiden.

Lucia fniste og grep hånden min. Vi nærmest løp inn i spisestuen, eller der spisestuen skulle bli når arbeidet var ferdig. Nå inneholdt den madrassen min og to kofferter fulle av klær. Det var det eneste rommet med gardiner. Lucia tok de få stearinlysene jeg ikke hadde brukt siden strømmen kom. Hun satte dem rundt i rommet, og jeg fulgte etter og tente dem. Vi slukket 60-wattspæren i taket, og plutselig hadde rommet stemning.

Lucia begynte uten omsvøp å kle av seg. Jeg fulgte etter, sparket av meg skoene og dro skjorta over hodet. Hun lo og kastet BH-en på meg. Jeg falt over ende i forsøket på å ta imot den samtidig som jeg dro benet ut av buksa. Hun takklet meg mens jeg lå nede, og brystene hennes ble presset mot brystkassen min. Jeg sluttet å kle av meg da leppene våre smeltet sammen og lidenskapen tok over.

Jeg rullet Lucia over på ryggen og dekket halsen hennes med kyss mens jeg arbeidet meg nedover mot brystene. Jeg gikk raskt frem, siden hun virket å ha det travelt. Leppene mine fant toppen av det venstre brystet, og jeg kilte meg nedover huden med tungen. Brystvortene var stramme, og de glade stønnene hennes oppmuntret meg. Jeg sirklet rundt den venstre brystvorten med tungen og omsluttet den så med leppene. Jeg fikk et fnis fra Lucia, så jeg sugde den litt lenger inn og gikk løs på den med tungen. Hun lo og prøvde å skyve hodet mitt bort. Noen var kilen.

Jeg løftet hodet med et stolt smil. Lucia lo og dro skjørtet ned over bena. Jeg reiste meg på knærne, med buksa fortsatt halvveis på, og hjalp henne. Jeg fikk skjørtet av bena hennes og slang det til side. Hun hadde trusa halvveis av, og jeg hjalp til med den også. Hun lå naken foran meg og smilte i levende lys.

«Helt nydelig,» sa jeg mens jeg drakk inn synet av Lucia. Jeg lot hendene gli sakte opp langs lårene hennes og bøyde meg ned for å kysse magen hennes. Hun spredte bena rundt meg og skjøv hodet mitt forsiktig lenger ned. Hendene hennes nølte ikke, behovet hennes var tydelig. Jeg la meg ned mellom bena hennes og lot henne lede hodet mitt dit de møttes. Nesen min ble møtt av en herlig, mosky duft da leppene mine streifet fuktigheten hennes. Jeg kysset henne der, øverst mellom kjønnsleppene, der knoppen stakk frem fra under huden.

«Ja,» stønnet Lucia. Hendene hennes slapp hodet mitt, og hun spredte bena enda mer. Bevegelsene hennes ble langsommere for første gang siden vi hadde forlatt bilen. Jeg gikk lavere og lot tungen gli langs åpningen hennes og skilte så vidt kjønnsleppene. Jeg kjente henne skjelve og hørte et dypt innpust. Jeg gjentok det og utforsket dypere og smakte den oljeaktige sødmen hennes. Hun var våtere enn jeg hadde ventet, lysten hadde drevet hastverket hennes. Jeg førte tungen til klitoris og ertet den lett. Jeg ble belønnet med flere stønn og en rygg som svaiet.

Jeg førte hånden inn mellom bena til Lucia og lokket forsiktig en finger inn, så to. Jeg brukte langsomme bevegelser, styrt av stønnene og skjelvingene de fremkalte. Det var ingen motstand, så jeg gikk dypere og kjærtegnet innsiden av henne. Jeg vendte oppmerksomheten tilbake mot knoppen hennes, slikket ertende mens jeg sakte beveget fingrene inn og ut. Jeg fortsatte til jeg kjente at hun åpnet seg mer og at bekkenet hennes presset imot. Pusten hennes ble ujevn, og jeg visste at hun ville ha mer trykk.

Tungen min gned hardt og raskt over den nå helt blottlagte knappen hennes mens fingrene masserte innsiden av åpningen. Bena hennes løftet bekkenet, og hendene kom tilbake til hodet mitt. Jeg holdt oppmerksomheten på klitoris, og fingrene prøvde å møte den fra innsiden. Lårene til Lucia strammet seg, og hun ga fra seg et dypt, lavt stønn mens hun presset hodet mitt hardere mot fitta si. Jeg kjente en skjelving gå gjennom henne, og så løftet bekkenet seg enda høyere mens hele kroppen ristet. Rystelsene gikk gjennom henne i takt med tungen min, og Lucia ropte ut. Jeg fortsatte angrepet til hun forsiktig førte hodet mitt bort og hoftene slappet av med et høyt gisp.

«Fantastisk,» sukket Lucia. Jeg så opp og så henne smile i stearinlyset, all intensiteten mettet bort. Hun dro meg opp langs kroppen sin og kysset meg dypt, uten å bry seg om hvor ansiktet mitt nettopp hadde vært. Jeg ble rullet over på siden, og Lucia satte seg opp for å få av meg buksa og boxershortsen. Hun la seg ned og masserte ereksjonen min mykt.

«Jeg liker deg mer enn du vil,» sa Lucia uten forvarsel, med et smil som prøvde å gjøre utsagnet lettere. Hånden hennes kjærtegnet, men drev ikke på. Jeg svarte likevel med små rykninger. Jeg ville svare, fortelle henne hvor mye mer jeg ville, men jeg kunne ikke, og jeg kunne ikke lyve. Jeg sa ingenting, og det var i seg selv en løgn. Hun må ha sett traumet i ansiktet mitt. Smilet forsvant, og hun kysset meg dypt mens hun rullet meg over på ryggen. «Det er greit,» sa hun mykt mens hun satte seg over meg. Stresset smeltet bort da jeg forsvant inn i henne. Varmen hennes fylte meg, og øynene mine ble våte da jeg skjønte at jeg kanskje elsket henne. Hun lente seg ned og beveget hoftene sakte. «Det er greit,» hvisket hun igjen. Jeg trakk henne tett inntil meg så hun ikke skulle se tårene mine, og jeg skalv under henne. Jeg kom i en langsom blanding av smerte og lidenskap. Lucia holdt rundt meg mens jeg hatet meg selv for at jeg elsket henne.

Jeg våknet sent neste dag. Mye senere enn sent. Solen sto allerede høyt på himmelen, og jeg hørte en drill i kjelleren. Jeg slang raskt på meg en olabukse og en T-skjorte og merket at Lucia allerede var borte. Jeg fulgte lyden ned den skrøpelige trappen og inn i kjelleren. Lucia holdt på å rekke et kobberrør til en høy, tynn fyr i snekkerbukse. Hun smilte da hun så meg komme ned.

«God morgen, sjusover,» ropte Lucia mens rørleggeren tok røret fra henne. Jeg smilte tilbake, halvhjertet. «Tom vil grave en ny grøft for vannledningen fra hovedledningen,» sa hun og pekte på rørleggeren.

«Det ser ut som noen har lagt en tynn plastledning for noen år siden,» sa Tom mens han dyttet kobberet gjennom hullet han nettopp hadde boret. «Den er ikke lenger etter forskriftene og kommer bare til å gi deg problemer senere. Jeg kan grave og legge en ny i morgen. Jeg tror ikke vi får ny vannmåler uten det.»

«Gjør det,» sa jeg og nikket til Lucia. Hun så ut som hun hadde det gøy. Jeg var glad for å se at hun hadde pakket brystene helt inn i dag. Jeg tok telefonen opp av lomma og så at klokka var halv elleve. Faen!

«Jeg prøvde å vekke deg, men du var ganske utslitt,» sa Lucia med et blunk rørleggeren ikke så. Jeg smilte og lot som jeg så det morsomme i det. Søvnigheten skulle ikke komme før senere. Jeg lot det passere. Kanskje den ble som hodepinen og bare kom innimellom.

Vi brukte dagen på å hjelpe Tom. Vi var begge innstilt på å få satt i gang en varmtvannsbereder så fort som mulig. Tom viste seg å være et utmerket valg: Broren hans var vanninspektør i fylket. Det betydde minimale forsinkelser mellom installasjon og kontroll. Vi åpnet noen vegger for å legge rør opp til andre etasje og byttet ut de gamle rørene til første etasje. Det var mørkt da vi sluttet, og Tom dro og sa at han skulle være tilbake tidlig neste morgen med gravemaskin.

Lucia overnattet hos meg den natten og den neste også. Jeg skjulte sannheten og delte lidenskapen min. Hullet mitt var så dypt at ingen stige var lang nok til å få meg opp. Jeg ga henne ingen løfter, men hun leste mye inn i det, og jeg hadde sluttet å prøve å snakke henne fra det. Det var fredag da smertene i hodet kom tilbake for fullt. Jeg dro den ettermiddagen og løy til Lucia om at jeg måtte i banken. I stedet dro jeg til sykehuset. Det var en palliativ enhet der, med en samtaleterapeut jeg hadde fått anbefalt. Jeg var fortapt, og jeg måtte snakke med noen. For første gang i livet trengte jeg å betro meg og søke råd. Noen som forsto i det minste en del av det som skjedde.

«Så hun vet det ikke?» presiserte doktor Collins. Håret hans var litt for mørkt og litt for fyldig for alderen. Jeg mistenkte at han kanskje var litt forfengelig.

«Nei, og jeg er redd symptomene blir verre,» sa jeg for å gi ham hele bildet. Han så ned i kopien av journalen min som den forrige legen hadde sendt.

«Tenk på hva som skjer hvis du en dag ikke våkner,» sa doktor Collins. «Hun finner deg, uten å vite hvorfor. Tenk på hvordan hun kommer til å føle det når hun får vite det.» Han tok en pause for å la det synke inn. «Du har fått dårlige kort på hånden, Todd. Heldigvis har du tid til å velge hvordan du vil avslutte, men du lar ikke henne velge i det hele tatt.»

«Jeg vet … jeg vet,» stammet jeg. «Jeg må vite hvordan jeg skal si det til henne. Det gjør vondt bare å tenke på det.»

«Jeg skulle ønske det fantes en enkel måte,» sa legen. «Vi kan gjøre det for deg hvis du ber om det, men det går sjelden bra. Det blir tårer og sinne, det kan jeg love deg. Du må være direkte, ellers tror hun at du tuller. Ingen ser noe sånt komme.» Jeg lukket øynene, vel vitende om at jeg ikke kunne la dette fortsette mye lenger. Jeg hadde kommet hit for å samle mot. Eksperter har en evne til å befeste det som må gjøres. Jeg gikk derfra uten ny kunnskap, bare mer bestemt på hva som måtte gjøres. Jeg hadde allerede dritt meg ut i forsøket på å holde Lucia på armlengdes avstand. Nå måtte jeg betale prisen. Den kom til å bli svært høy.

Doktor Collins fulgte meg til døren og prøvde å fortsatt være støttende. Det var jobben hans, og han var god på den. «Camilla, jeg er ferdig for i dag,» sa legen hyggelig til rengjøringsdamen som ventet utenfor kontorene. Jeg kjente igjen stemmen som svarte med en gang, og jeg holdt på å kaste opp da hun snudde seg. Jeg skulle heller ha dødd for fem minutter siden.

«Todd … hva?» Øynene til mamma flakket mellom doktor Collins og meg. Jeg klarte ikke å snakke, jeg hadde ingen ord. Doktor Collins oppfattet raskt en del av det som skjedde.

«Camilla, det er personvernhensyn her,» sa legen tydelig. Jeg antok at jeg nettopp hadde satt jobben hennes i fare. Nå holdt jeg på å ødelegge en hel familie.

«Er dette det du ikke kan kontrollere?» ropte mamma, uten å bry seg om legen, og pekte på skiltet med «Palliativ enhet» på døren hans. Jeg så øynene hennes anstrenge seg, en blanding av sinne og frykt.

«Camilla, vi …» Jeg avbrøt legen. Jeg var så dypt nede at jeg like gjerne kunne dra jorda over meg selv.

«Lucias mor,» informerte jeg legen lavt. Øynene hans ble store, og jeg så en blanding av bekymring og medfølelse mens blikket hans vandret mellom mamma og meg.

«Bruk kontoret mitt,» tilbød legen klokt. Han holdt døren åpen, og jeg gikk inn og ba om at mamma ikke skulle følge etter. Gud hørte ikke etter, og jeg hørte døren lukke seg. Smertefullt snudde jeg meg mot mamma. Tårene rant nedover kinnene hennes.

«Hun elske deg,» fikk mamma frem. «Hun vite du kanskje ikke bli, men hun ikke vite hvorfor.» Mamma holdt tilbake et hulk. «Hun tro hun kan få deg til å ombestemme deg. Dette rive hjertet ut av henne.» Mamma falt fra hverandre foran meg. Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre: Jeg holdt rundt henne og prøvde å være sterk. Det var håpløst.

«Jeg beklager,» sa jeg stille. «Jeg var ikke sterk nok til å stoppe det. Jeg utsatte det og utsatte det, og det ble bare verre. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde gått inn på den klubben.» Mamma rev seg løs fra armene mine.

«Nei,» sa mamma bestemt. «Hun ikke danse mer.» Det sto fast i hodet til mamma, noe som aldri ville forandre seg. «Hun ikke skylde den damen penger. Det du gjorde. Aldri du ta tilbake.» Mamma tørket øynene. «Hun har det bedre selv om Gud kalle deg.» Hun nikket mens hun tok innover seg problemet. Hun reiste seg på tå og kysset meg på kinnet. «Du si det til henne … i dag, ellers jeg gjøre det.» Det var ikke en trussel. Det var en mor som beskyttet barnet sitt. Jeg svarte på den eneste måten jeg kunne.

«Ja, mamma,» svarte jeg. Magen min slo allerede kollbøtter ved tanken på oppgaven.

«Gå,» befalte mamma. «Jeg har kontor å vaske, og jeg tenke bedre når jeg vaske.» Det var en forferdelig kjøretur hjem. Utrolig mye for kort.

En gang da jeg var fjorten, hadde foreldrene mine latt meg være alene hjemme en helg. Som en typisk ung gutt prøvde jeg å imponere en jente ved å ta henne med på en tur i mammas bil. Selvfølgelig bulket jeg inn forskjermen da jeg skulle parkere. Uten lappen og uten noen måte å forklare hvordan jeg visste hvor de gjemte nøklene. Frem til denne dagen hadde jeg trodd at det å vente på at de skulle komme hjem, var det verste øyeblikket i livet mitt. Nå visste jeg at den episoden var en lek.

Lucia nynnet for seg selv mens hun reparerte pussen i det som skulle bli stua. Vi jobbet oss fra rom til rom og reparerte skadene etter det nye elektriske anlegget og rørleggingen. Jeg hatet at hun var så glad. Jeg pustet tungt da jeg kom inn i rommet. Pulsen var skyhøy.

«Var det gøy i banken?» spurte Lucia naivt. Løgnene var over, bare smerten var igjen.

«Jeg løy, jeg var ikke i banken,» svarte jeg og prøvde å holde meg rolig og behersket. Jeg trodde jeg skulle kaste opp. Lucia stoppet et øyeblikk i pussingen, uten å se på meg.

«Å?» svarte Lucia etter et sekund. Hun fortsatte reparasjonene. Jeg ante at hun ikke var sikker på om hun ville høre mer. Jeg var visst ikke så rolig og behersket som jeg trodde.

«Jeg traff mammaen din på sykehuset,» sa jeg og beveget meg litt nærmere. Jeg trakk tiden ut igjen og hatet meg selv for det.

«Besøkte du mamma?» spurte Lucia. Hun så fortsatt ikke på meg, og pussingen gikk fortere og ble slurvete. Jeg tok meg sammen, og så kom det.

«Jeg har en svulst,» sa jeg rett ut. «Jeg har visst det en stund. Den kan ikke kureres. Seks måneder, kanskje et år.» Jeg hadde ikke lenger lyst til å kaste opp. Jeg hadde lyst til å skyte meg selv. Lucia bare fortsatte å pusse, uten noen gang å snu seg mot meg. Hun pusset over det som allerede var gjort. «Lucia?» ba jeg.

Da Lucia snudde seg, trodde jeg at jeg skulle dø. Tårene strømmet nedover kinnene hennes. Hun slapp murskjeen og sparkelbrettet og løp. Jeg hadde ikke hjerte til å løpe etter henne. Jeg hørte pickupen starte og forsvinne i høy fart. Jeg lukket øynene og ba om at hun skulle komme seg trygt frem til mamma. Jeg ville ikke lenger ha huset eller de seks månedene mine. Jeg ringte mamma.

«Hun dro,» sa jeg raskt. «Jeg tror ikke hun kommer tilbake.»

«Jeg lei meg, Todd,» sa mamma. «Jeg så lei meg.» Jeg visste hva hun mente. Hun var lei seg for alt jeg nettopp hadde mistet. Jeg la på uten å si ha det. Jeg var tilbake til å ikke kjenne noen. Jeg kunne alltids betale doktor Collins for en time til. Jeg kunne snakke om livets slutt for hundre dollar timen.

«Faen!» ropte jeg ut i verden. Jeg vendte tilbake til en drøm jeg ikke lenger brydde meg om. Den hadde i det minste et sluttmål. Oppgaver som måtte gjøres. Noe er bedre enn ingenting. Jeg plukket opp murskjeen og sparkelbrettet og gikk i gang. Jeg sov ikke den natten, men alle rommene ble reparert.

Hjertet mitt verket da solen sto opp. Jeg pakket bort pussen og rengjorde verktøyet. Overalt i huset forventet jeg å se Lucia nynne i vei. Jeg distraherte meg selv ved å ringe et vindusfirma. Blodiglen var på døren to timer senere. Jeg hadde en venn helt til jeg ga ham sjekken. Det var ynkelig hvordan jeg nølte og vek og utsatte valg av modeller og antall. Jeg endte med å velge vinduer i tre med skyverammer. Hva brydde jeg meg om langsiktig vedlikehold? De så best ut og passet til husets sjel. Min nye kamerat, Frank, gikk rundt og målte. Han lovet at alle vinduene unntatt badevinduene skulle skiftes på mandag. Badevinduene hadde en uvanlig størrelse og måtte spesialfreses.

Jeg ga Frank sjekken min, og av gårde forsvant min nyeste venn. Jeg brukte dagen på å male verandaen. Jeg bestemte (egentlig var det Lucia som hadde foreslått det) at stolpene skulle ha en lysere farge enn resten av huset. Da jeg var ferdig, skjønte jeg at jeg hadde lagt enda mer av henne inn i huset. Hun hadde rett: mer sjel og mer sjarm. Gud, som jeg savnet henne.

Jeg brukte søndagen på å rive ut det gamle kjøkkengulvet. Noen hadde for lenge siden lagt en slags linoleum som for lengst hadde gulnet, og de hadde brukt rikelig med lim. Jeg endte med å bytte kryssfinérgulvet. Merkelig nok fant jeg ikke plater i samme tykkelse som de gamle, så ingen av dem kunne reddes. Jeg la flisprøven Lucia hadde valgt, på gulvet. Jeg målte opp gulvet og bestemte meg for å hente flisene på tirsdag. Lucia skulle eie kjøkkenet også. Jeg sov den natten.

Det var bankingen som vekket meg neste morgen. Jeg så på telefonen. Klokka var nesten ti. Pokker, jeg hadde forsovet meg igjen. Jeg skjønte at montørene fra vindusfirmaet måtte være desperate. Jeg kledde meg raskt og gikk mot døren. Jeg ble overrasket over å se dem allerede inne i huset. En fyr banket på en kile mens han sjekket et vater, mens et annet vindu ble heist på plass av en annen arbeider. Jeg tenkte at jeg måtte ha latt døren stå ulåst. Arbeiderne nikket til meg, men overså stort sett det forvirrede blikket mitt. Jeg gikk ut døren for å finne formannen.

Formannen sto bak lastebilen sin og kranglet med det vakreste synet i verden. Jeg sto lamslått mens Lucia nektet å godta to av vinduene. Tetningene var allerede skadet, og de skulle ikke inn i huset, punktum. Jeg stirret mens formannen ga seg og satte dem tilbake på lastebilen, med løfte om nye når badevinduene kom mot slutten av uken. Da så Lucia meg der jeg sto på verandaen min. Ansiktet hennes var spørrende. Jeg smilte, og verden lyste opp med smilet hennes. Hun gikk bort til meg mens jeg sto der som en tosk og prøvde å finne ut hva det betydde at hun var her. «Jeg vil ha det året,» sa Lucia. Jeg tettet avstanden og trakk henne inntil meg.

«Det er allerede ditt,» sa jeg. Vi kysset under en syndflod av plystring fra montørene. De ville aldri forstå hva Lucia hadde gitt meg. Hjertet hennes var mer verdt enn hundre hus, mer dyrebart enn et helt liv. Hun var lykken min, og jeg ba om at jeg kunne være hennes.

«Jeg må snakke med doktor Collins,» sa Lucia mykt og dro fingrene gjennom håret mitt. Jeg elsket berøringen hennes. Jeg elsket bare at hun var her. «Han vil ikke snakke med meg uten din tillatelse.»

«Jeg skal fortelle deg alt du vil vite,» sa jeg nølende. Jeg var ikke begeistret for idéen, men jeg kunne ikke skjule noe lenger. Hun smilte til meg. Jeg ville hoppet utfor et stup for det smilet.

«Jeg må vite alt, også de vonde delene du ikke vil fortelle meg,» sa Lucia forsiktig. Jeg følte meg som formannen som satte vinduene tilbake på lastebilen. Det var en ensidig forhandling, og den eneste måten å vinne på var å overgi seg. Jeg ga meg. Jeg satte meg på trappen og ringte kontoret til doktor Collins.

Lucia var en besatt interiørdesigner. Til å være eks-stripper hadde hun en imponerende sans for stil. Hadde jeg fått det som jeg ville, hadde jeg malt hele innsiden i én nøytral farge. Jeg tenkte tilbake på den første kvelden på Pleasure Palace, da jeg ønsket én ting, og hun sakte gjorde det om til det jeg egentlig trengte. Hvorfor denne kvinnen ikke kommanderte hærer av tjenere, hadde jeg ingen anelse om. Jeg fulgte henne bare rundt i huset mens hun valgte farger. Jeg nikket samtykkende, skrev ned beslutningene hennes og teipet små fargeprøver ved siden av teksten. Det var liten tvil om at hun kom til å eie hvert eneste rom.

Den natten overga Lucia seg til meg. Jeg elsket med henne i mitt tempo, på den måten jeg ønsket, og hun bare nøt det. Jeg var langsom og metodisk og lærte meg hver kvadratcentimeter av henne utenat med fingrene. Duftene hennes, lydene hennes, lidenskapen hennes og det nydelige smilet var mine. Jeg mistet meg selv fullstendig den natten. Hun og jeg ble oss, og oss ble alt.

Overraskende nok våknet jeg før Lucia neste morgen. Jeg så på henne mens hun sov med det tykke håret samlet i rare retninger. Det var utrolig fredelig å se brystkassen hennes heve og senke seg sakte for hvert åndedrag. Jeg var skyldig i å la henne se meg dø. Det var så utrolig egoistisk. Hun var kjærligheten i mitt korte, gjenværende liv.

Jeg listet meg sakte ut av sengen for å la henne sove. Jeg kledde meg stille og gikk ut på kjøkkenet. Jeg tok kaffekannen og fylte den med vann fra badet. Jeg måtte virkelig få skap og vask inn på kjøkkenet. Jeg smilte for meg selv mens jeg satte i gang kaffetrakteren på kryssfinérgulvet. Så mye gjensto, og jeg brydde meg egentlig ikke om det noen gang ble ferdig. Å gjøre det var viktigere enn å bli ferdig. Så lenge Lucia var her, ville jeg aldri at det skulle bli ferdig. Jeg elsket å jobbe med henne, og å bli ferdig ville sette en stopper for det. Jeg ville at det vi hadde nå, skulle være for alltid. Jeg var så forbasket egoistisk.

«Det lukter fantastisk,» sa en søvnig stemme fra døråpningen. Jeg så opp fra plassen min på det uferdige gulvet. Lucia lente seg mot dørkarmen, og den svake morgensolen brøt så vidt gjennom vinduet til venstre for henne. Håret var fullstendig kaos, og smilet var dempet.

«Du er helt nydelig,» sa jeg beundrende. T-skjorta til Lucia stoppet midt på låret og fremhevet de nakne bena hennes. Hun smilte og satte seg med bena i kors ved siden av meg mens jeg skjenket henne en kopp kaffe. Hun byttet telefonen sin mot koppen. Det var en melding fra mamma: «Middag kl. 6, ikke for sent.» «En middagsinvitasjon,» kommenterte jeg.

«En innkalling,» korrigerte Lucia med litt latter.

«Det vil jeg gjerne,» sa jeg glad. Lucia lente seg frem, med rotteredet og alt, og kysset meg. Mamma var alt for Lucia, så mamma var veldig viktig for meg. Jeg lurte på hvordan livet mitt ville vært om foreldrene mine ikke hadde dødd så unge, eller om jeg hadde giftet meg og fått egen familie. Jeg skjøv tanken til side. Lucia var mitt nå og mitt for alltid.

Vi brukte dagen på å handle. Vi kjøpte fliser, lim, fugemasse, verktøy og ganske mange liter maling. Vi avtalte med et kjøkkenfirma at de skulle komme neste dag og måle opp kjøkkenet og badene. Lucia holdt oversikten over alt i hodet. En vakkert effektiv hjerne arbeidet under alt det håret. Jeg sa det til henne, og hun bare rødmet og ba meg lekent holde kjeft. Hun ante ikke hvor sterke organisatoriske evner hun hadde. Jeg tror hun næret seg på selvtilliten min og bare forestilte seg at det meste var min fortjeneste.

Midt i handleturen ringte telefonen til Lucia. Det var Sophia, og ansiktet til Lucia lyste opp mens hun satte seg på en benk utenfor en byggevarebutikk. Jeg så oppmerksomheten hennes forsvinne inn i telefonen, og jeg smilte. Jeg bøyde meg ned, kysset henne på pannen og ga tegn til at vi skulle møtes inne i butikken når hun var ferdig. Lucia bekreftet fraværende med et smil og et vink. Uansett hvor mye vi betydde for hverandre, ville jeg alltid være annenfiolin etter datteren hennes. Det kunne jeg leve, og dø, med.

Jeg sto i lampeavdelingen og prøvde å velge taklamper da Lucia kom tilbake med spenst i steget. Jeg tror ikke hun skjønte at hun hadde snakket i telefonen i over tre kvarter.

«Hva synes du … til entreen?» spurte jeg og holdt opp en lukket glasslampe med messingkant. Lucia så på den et øyeblikk, og jeg kunne nesten se hjernen hennes prøve å se den for seg i den lille entreen.

«Jeg tror indirekte lys ville vært bedre,» reflekterte Lucia. «Det ville vært varmere og mer innbydende.» Hun hadde selvfølgelig rett: Noe uten synlige pærer ville vært finere. Vi brukte litt tid og valgte en lampe til entreen og to utelamper til verandaen. Hun ville handle andre steder til de andre rommene, siden ingenting pekte seg ut som perfekt.

«Jeg har ikke fortalt Sophia om deg ennå,» innrømmet Lucia mens vi sto i kø ved kassen. Hun lente seg komfortabelt inntil meg. Jeg tenkte over det et øyeblikk. Jeg lurte på hvorfor det ikke plaget meg. Jeg ville bare være en blipp for Sophia, et hei og så et farvel.

«Det bør du ikke,» sa jeg etter en kort pause. «Hun har nok å bekymre seg for i livet.» Det eneste jeg kunne gi Sophia, var smerte. Kanskje sinne, hvis hun mislikte egoismen min overfor moren hennes. Det var best for henne, og for Lucia, om vi aldri møttes.

«Plager det deg ikke?» spurte Lucia bekymret. Hun så nesten ut som om det var hun som hadde kort tid igjen. Jeg smilte av den kjærlige balansegangen hennes. Sophia på den ene siden og meg på den andre.

«Det ville bare påføre henne smerte,» sa jeg forsiktig. «Jeg vil aldri være årsaken til det. Jeg har allerede vært for egoistisk med deg.» Lucia fikk tårer i øynene og klemte meg hardt, og holdt nesten på å dytte meg inn i et batteristativ.

«Jeg elsker deg,» hvisket Lucia. Det gjorde vondt da hun sa det. Jeg hadde allerede visst det, men å ha det ute i det åpne var både gledelig og en påminnelse om skylden. Jeg hadde lenket henne til min undergang. Jeg kom til å påføre henne enorm smerte, og jeg var altfor svak til å gi slipp på henne. Jeg trengte henne mer enn huset. Jeg trengte henne mer enn femti år til.

«Jeg elsker deg også,» hvisket jeg tilbake. Et avbrytende kremt fra kassadamen brøt kysset vårt. Vi holdt opp køen.

Varmtvannsberederen var menneskehetens største oppfinnelse. Den gjorde at jeg kunne bli lenge i dusjen med Lucia. Å vaske henne var en ren fryd. Jeg brukte god tid på å vaske håret hennes, noe hun likte veldig godt. Brystene hennes fant jeg ut var svært skitne, det var i hvert fall unnskyldningen min. Opplevelsen skrudde henne godt opp, og hun tvang meg, leende, til å legge meg ned i badekaret. Det var glatt, ubekvemt og så utrolig deilig da hun senket seg ned på meg. Det var salig langsomt, hun gned seg mot meg mens det varme vannet kjærtegnet oss begge. Jeg var fangen hennes, klemt fast mellom kantene på karet og ute av stand til å bevege meg. Hun så ut til å like kontrollen og ertet meg mens hun tok sin nytelse. Jeg fulgte henne opp i skyene, bare sekunder etter at rystelsene hennes satte meg i gang. Jeg noterte meg i hodet at det gamle badekaret måtte byttes med et bredere.

Mamma sto og ventet i døren da vi kom. Vi måtte parkere i gata, siden det allerede sto to biler i innkjørselen. Jeg visste at den ene tilhørte doktor Collins. Lucia hadde sagt at han skulle være der. Jeg visste hvorfor, og jeg bar ikke nag til henne for det. Dette var noe jeg ikke kunne stoppe, og jeg visste at det var nødvendig.

Mamma smilte da hun omfavnet meg. Jeg kjente kjærligheten hennes mens hun holdt meg og sa at hun var glad for at jeg var der. Det overrasket meg, etter det jeg utsatte datteren hennes for. Jeg hadde ventet en kjøligere mottakelse. Jeg gjengjeldte den, og det så ut til å glede både mamma og datteren, noe som igjen gledet meg. Jeg var ikke vant til den typen velkomst. Den føltes fremmed på et vis. Inne så jeg doktor Collins og det som så ut som en kollega av ham.

«Fakturerer du ekstra, doktor?» spurte jeg godmodig. Doktor Collins lo mens han reiste seg. Vi håndhilste.

«Dette er doktor Pierce, nevrolog,» presenterte Collins meg for den tretti-noe år gamle legen i jeans og pikéskjorte, alt av designermerker. «Camilla har tilbudt en byttehandel.» Collins smilte. «Middag mot konsultasjon.»

«Det, og at direktøren beordret oss hit,» sa Pierce med et smil og nikket mot mamma.

«Jeg har mye makt,» sa mamma med et lurt smil. Jeg antok at tretti år i samme organisasjon ga fordeler en vanlig ansatt ikke fikk.

Middagen til mamma var like utmerket som forrige gang. Hun hadde laget biff med en herlig krydret ostesaus over. Ved siden av var det julienne-poteter og lett krydret, dampet brokkoli. Jeg ville forsynt meg tre ganger igjen, men noen hadde invitert to sultne leger. Jeg ble litt sjalu da mamma serverte dem en ekstra porsjon. Jeg var egoistisk på den måten.

Over kaffen begynte den uunngåelige samtalen. Jeg hadde hørt alt før og hadde ikke lyst på en repetisjon. Doktor Collins var den første som merket motviljen min. Han var selvfølgelig vant til slike samtaler.

«Kan vi ta dette i stua?» spurte Collins og så på mamma. Hun så på meg og nikket. Lucia så litt forvirret ut.

«Jeg har hørt det før,» sa jeg lavt til Lucia. «Vi snakker etterpå.» Hun så uviljen min og kysset meg på kinnet. Alle unntatt mamma tok med seg kaffen og gikk inn i stua.

«Du vite hvordan vaske opp?» spurte mamma. Hun visste nok til å få tankene mine bort fra samtalen. Jeg reiste meg og begynte å samle sammen tallerkener.

«Selvfølgelig,» svarte jeg med et smil. Mamma gikk for å gjøre klar oppvaskkummen mens jeg samlet tallerkener og bestikk.

«Hun må vite,» sa mamma og rakte meg en nyvasket tallerken å tørke. Jeg dro kluten over bunnen og rundt kanten.

«Jeg vet,» svarte jeg. «Det er bare ikke en morsom samtale.» Mamma nikket mens hun rakte meg en ny tallerken.

«Vi være der når Gud kalle,» sa mamma tydelig. Ordet «vi» traff hardt. Nå hadde jeg dratt to mennesker ned i den private kloakken min. Det hadde ikke vært meningen å suge henne inn i dette. Jeg så på henne mens hun dyppet en ny tallerken i såpevannet.

«Jeg hadde ikke …» Mamma avbrøt meg med hånden.

«Lucia har valgt,» presiserte mamma. «Du familie nå.» Jeg prøvde å si noe, hva som helst, men ingenting kom ut. Jeg bare stirret målløs på henne. Dette var ikke mitt valg å ta. Det hadde det aldri vært. Jeg hadde gravd hullet for dypt.

«Lucia elske deg. Hun ikke danse. Jeg se drømmer i øynene.» Mamma fikk tårer i øynene. «Jeg lei meg, jeg ikke kan gjøre noe med det Gud gjøre.» Hun trakk hjelpeløst på skuldrene. «Jeg vite vi vil ha deg her.» Jeg sto der som en idiot og bare stirret på henne. Hvordan kunne hun tenke på meg som noe annet enn et problem?

«Det hus-greiene,» fortsatte mamma og snakket med hendene. «Det er alt hun snakke om. Hvordan dere to gjøre det og det. Hvordan dere bygge noe. Hun ikke tenkt sånn siden Sophia født. Nå hun glad. Du gjorde det.» Mamma grep armene mine med de våte hendene. «Hun trenge deg, selv om det bare litt tid. Jeg tro du trenge Lucia også.» Jeg la armene rundt henne.

«Mer enn du noen gang kommer til å forstå,» hvisket jeg. Jeg hadde bare tenkt på hvor dårlig jeg var for Lucia. Jeg hadde ikke kjent henne før og kunne ikke se hvordan hun hadde forandret seg. «Det blir tungt senere,» minnet jeg mamma på.

«Du bare elske Lucia. Familien ta seg av det etterpå,» sa mamma og vendte tilbake til oppvasken etter å ha tørket øynene. «Det er det familie gjøre,» la hun til. Da slo det meg, mens jeg så på mammaen til Lucia, at det fantes grep jeg kunne ta for å sikre at Lucia fikk valgmuligheter. En fremtid hun selv valgte, utover den forgjengelige meg. Jeg ville aldri se en krone av trygden min, men Lucia kunne få etterlattepensjon. Jeg smilte ved tanken. Jeg regnet i hodet sammen de ubrukte delene av pensjonssparingen min. Verdien av huset, aksjene i meglerfirmaet og kontantene i banken ble til sammen en ganske pen sum. Det var ingen vits i at en fetter jeg ikke hadde sett på tjue år, skulle få det.

«Lucia må gifte seg med meg,» sa jeg smilende. Mamma så opp i ansiktet mitt med sitt eget lure glis. Hun hadde tenkt det samme. Fra hvem som helst andre ville jeg trodd det var beregnende. Hos mamma var det kalkulert kjærlighet. En åpenbar løsning for å holde en vei åpen for Lucia. Mamma grep kinnene mine med de våte hendene og kysset meg på munnen.

«Du bli en fantastisk sønn,» sa mamma oppriktig.

«Du er en fantastisk mor,» sa jeg konspiratorisk. Mamma smilte, og vi vendte tilbake til oppvasken. Det er rart hvordan noen få tanker kan endre humøret. Jeg gikk fra engstelse til eufori på et øyeblikk. Jeg hadde alltid visst at jeg skulle gi Lucia huset. Jeg hadde bare vært treg til å se resten. Plutselig hadde penger verdi igjen.

Jeg satte bort de siste tallerkenene mens mamma fortalte historier om Lucia som liten. Jeg fikk et bilde av en ganske vill jente uten særlig frykt. Hun må ha vært et mareritt å oppdra, men mamma husket den tiden med glede. Det var vel den gnisten mamma så nå. Mangelen på frykt og vissheten om å ha rett. Lucia hadde i praksis tatt over oppussingen, i hvert fall i ånden. Det var hennes beslutninger som nå styrte prosjektet og satte tidsplanen. Mamma hadde fått datteren sin tilbake. Jeg skulle sørge for at mamma fikk beholde henne.

Jeg lo av en av historiene da Lucia kom inn på kjøkkenet. Hun så på mamma og «sa» noe uten ord. Mamma bare reiste seg, kysset henne og gikk ut av rommet. Lucia satte seg overskrevs på meg i stolen med hendene bak nakken min.

«Du vil ikke kjempe mot det?» spurte Lucia. Legene må ha fortalt henne om de usikre behandlingene. Jeg hadde lagt de ideene bort raskt. Oddsen var på lottonivå og betydde at jeg ville tilbringe mesteparten av tiden syk i en sykehusseng. Ikke min visjon for livets slutt.

«Nei,» sa jeg bare.

«Doktor Pierce er enig med deg,» sa Lucia mens øynene hennes ble blanke. «Hodepinedelen skremmer meg. De sa det ville gjøre vondt.» Det kunne jeg ikke hjelpe henne mye med.

«Jeg kommer meg gjennom det. Jeg må,» sa jeg enkelt.

«Vi kommer oss gjennom det,» gjentok Lucia, «fordi vi må.» Hun lente seg tett inntil øret mitt og hvisket: «Doktor Pierce mente at sex kanskje kunne hjelpe.» Hva enn doktor Pierce tok betalt for tjenestene sine, var det ikke på langt nær nok.

«Det gjorde han ikke.» Jeg smilte.

«Vel, jeg spurte, og han sa at det i hvert fall ikke kunne skade,» sa Lucia med millionsmilet sitt. Så ble ansiktet hennes alvorlig igjen. «Det er bedre at jeg vet. Takk for at du lot meg få vite.» Da kysset jeg henne. Hun hadde rett, det var bedre at det ikke ble noen overraskelser. Ingenting jeg håpløst måtte prøve å skjule.

Høstfestivalen fant sted den helgen. Jeg hadde aldri vært på en, og siden Diana hadde gitt meg dårlig samvittighet, dro jeg Lucia med meg. Hun var engstelig. Historien hennes med byen var farget av graviditeten på videregående og den tidligere jobben hennes. Hun hadde unngått arrangementer som festivalen siden videregående. Når man så Lucia håndtere håndverkere, skulle man aldri tro at hun hadde et usikkert bein i kroppen. Her på festivalen rettet hun hele tiden på skjørtet og fikset på håret.

«Lucia!» ropte en rødhåret kvinne med altfor mange fregner. Hun vinket fra en bod som solgte funnel cakes. Lucia ble rød i ansiktet og vinket tilbake med et svakt smil.

«Hvem er det?» spurte jeg.

«Cathy. Vi var venner på videregående,» sa Lucia raskt og prøvde å styre meg bort. Jeg stoppet opp.

«Så presenter meg, da.» Jeg smilte. Her var en kvinne som var villig til å se meg dø, og hun var redd for fortiden. Lucia var ukomfortabel med forespørselen. Hun så opp på meg med bedende øyne.

«Ting ble litt pinlige etter at Sophia ble født,» hvisket Lucia. «Jeg mistet de fleste vennene mine, sluttet på skolen. Jeg har egentlig ikke lyst til å gjenoppleve det.» Jeg strøk hånden hennes i min og bare nikket. Jeg hadde ikke hjerte til å tvinge henne til å ta opp kampen med de demonene. Denne demonen mente noe annet.

«Lu, skal du ikke si hei?» Cathy hadde listet seg innpå oss bakfra, og spørsmålet hørtes trist ut. Lucia snudde seg og prøvde å stotre frem en unnskyldning. De sto der og så på hverandre et øyeblikk, og så fikk Cathy tårer i øynene og klemte Lucia. Lucia gjorde det samme, og plutselig var jeg femte hjul på vogna. En rekke halve setninger fulgte som virket meningsløse, men som åpenbart var krystallklare for dem begge.

«Kom igjen, Lu. Vi er underbemannet,» sa Cathy og dro Lucia med seg. «Vi kan prate mens vi jobber.» Jeg fulgte etter en svært glad Lucia som hadde glemt at jeg fantes. Da vi kom frem til boden, hadde praten kommet inn på barn, og munnene gikk i hundre. Cathy ga Lucia et forkle fra en barneveldedighet, og uten å tenke seg om sto Lucia og jobbet i boden. Jeg kjente et prikk på skulderen og snudde meg mot en velstelt mann med metallbriller, også i forkle, som smilte til meg. Han rakte frem hånden.

«Bob,» sa han raskt. «Ser ut som du er vervet du også.»

«Todd,» svarte jeg og tok ham i hånden. Han ga meg et forkle og lærte meg de finere detaljene ved å fritere funnel cakes. Bob var mannen til Cathy. De hadde to barn, det ene hadde nettopp begynt på videregående, et hus i byen og drev et lite regnskapskontor. Halvparten av informasjonen fikk jeg fra Bob, den andre halvparten plukket jeg opp fra den uavbrutte praten mellom Cathy og Lucia. Folk de begge kjente, kom innom boden og snakket om gamle dager, lærerne de en gang hadde plaget, og moroa de hadde hatt. Lucia strålte.

Mamma kom forbi boden, ubemerket av den skravlende Lucia. Hun kom opp langs siden, ved frityrgryta, og smilte til meg.

«Ser du, det er det du gjøre for henne,» sa mamma stolt. Jeg smilte tilbake og kastet et blikk på Lucia, som var i sin egen personlige himmel. Jeg snudde kaken jeg holdt på med, og så opp igjen. Mamma var borte. Hun visste vel bedre enn å bli stående. Det var alltid arbeid å gjøre i en veldedighetsbod.

Hele byen så ut til å passere boden til slutt. Den ubegrunnede skammen til Lucia forsvant den ettermiddagen. Det var en liten by, og alle kjente til alle andres skittentøy. Å bli gravid på videregående for tjue år siden sto ikke lenger øverst på noens svarteliste. Faktisk var de fleste oppriktig interessert i hva Sophia holdt på med. Heldigvis var det Lucias favorittema. Det var den gangen jeg hadde sett Lucia le mest siden jeg ble kjent med henne.

Det nærmet seg middagstid da vi ble avløst av andre frivillige. Lucia presenterte meg endelig for Cathy, som var god til å klemme. Vi lovet alle å treffes igjen og skiltes hjertelig, med Bobs evige takknemlighet for hjelpen. Lucia brydde seg ikke lenger om skjørtet eller om håret satt skjevt. Jeg elsket å se henne med et konstant smil, nikke til forbipasserende og utveksle hilsener. Nå kunne andre se henne slik jeg så henne.

«Hvor vil du spise?» spurte Lucia og snudde seg mot meg. Jeg smilte og trakk på skuldrene. Lucia mistet smilet. «Hvor lenge?» spurte hun medfølende. Jeg hadde ikke trodd at hodepinen var så tydelig.

«Ikke lenge,» løy jeg. Den hadde begynt for et par timer siden og hadde tiltatt i styrke. Ingenting jeg ikke klarte. Absolutt ikke verdt å avbryte gleden til Lucia for.

«Nøkler,» beordret Lucia og rakte frem hånden.

«Kom igjen, vi har det jo gøy.» Jeg smilte og prøvde å bagatellisere hodepinen. Lucia bare bøyde fingrene og krevde fortsatt nøklene. Jeg sukket, ga dem til henne, og vi gikk mot bilen.

Lucia lot meg legge hodet i fanget hennes mens hun kjørte. Hun holdt en varm hånd over øynene mine for å stenge ute lyset. Det var herlig avslappende og lindret smerten. Hun snakket lavt og fortalte om alle menneskene hun hadde truffet, og hvordan de hang sammen med fortiden hennes. Stemmen hennes lå alltid bare en hårsbredd over en hvisking. Den irriterte aldri hodepinen og var beroligende å lytte til. Ingenting hun sa, krevde svar. Jeg måtte bare ligge der og prøve å roe ned hjernen.

De stygge gardinene Lucia hadde hengt opp på soverommet, ga plutselig mening. Hun trakk dem for, og ettermiddagssolen ble stengt helt ute. Rommet ble et lindrende mørke. Hun hadde forberedt seg på dette. Hun brettet dyna til side og lot meg legge meg på de kjølige lakenene. Hun tok av meg skoene, så sine egne, og la seg ved siden av meg. Man skjønner ikke hvor mektig kjærlighet er før noen gir deg all sin. Vi bare holdt rundt hverandre i timevis mens hodet mitt klaget. Lucia maste ikke og gråt ikke, hun var bare der med meg for å sørge for at jeg ikke var alene og at alt var stille. Noen ganger betyr kjærlighet å ikke gjøre noe.

Vi brukte neste dag på å flislegge kjøkkengulvet. Vi hadde sett instruksjonsvideoer på YouTube og lest noen brosjyrer fra butikken. Vi løste debatten om hvorvidt skapene skulle stå rett på kryssfinéren eller oppå flisene. Kjøkkenfirmaer foretrekker visst det første, og flisleggere velger vanligvis det siste. Vi valgte det siste, siden det betydde mindre flisskjæring. Det betydde også at gulvet måtte være svært plant, for å kile opp skap oppå fliser ville bli slurvete.

Alle videoene og all lesingen i verden ville ikke ha forberedt oss på det vi hadde gitt oss ut på. Det er en grunn til at profesjonelle flisleggere får godt betalt. Ingen hadde sagt at vi måtte forberede oss på skjeve vegger. Hjørnet så ut som det var nitti grader. Man hadde all rett til å anta at det var nitti grader, men det var det ikke. Hjørnet var litt mindre enn perfekt. Vi gjorde den feilen å legge fliser langs kortveggen først. Vi skjønte at det ville få feilen til å løpe langs hele langveggen og gi flisene et skjevt uttrykk. Vi endte med å rive opp den første raden med fliser.

Lucia tok det pent og fant ny energi utover ettermiddagen. Jeg var mer frustrert over feilen og tiden vi hadde kastet bort. Noen kyss og litt godmodig erting fikk meg på sporet igjen. Det, og at hun så veldig bra ut bøyd fremover i den olabuksa.

Vi holdt på å bli ferdige med delen som skulle dekkes av de nye skapene da jeg fridde til Lucia. Av en eller annen grunn virket det ikke fornuftig å gjøre det romantisk. Hvis det ikke hadde vært for tidsbegrensningene mine, ville jeg ventet flere måneder og brukt dager på planlegging før jeg spurte.

«Jeg vil at vi skal gifte oss,» sa jeg i en hverdagslig tone. Det hørtes ganske latterlig ut da det kom ut av munnen min. Mer som en forretningsavtale enn et frieri. Det var ikke engang et spørsmål.

«Hvorfor det?» spurte Lucia mens hun lente seg på en nylagt flis for å få limet til å sette seg. «Du trenger ikke et papir. Jeg skal ingen steder, Todd.» Hun misforsto selvfølgelig min stakkarslige hensikt. Hun var ikke sint, det virket bare som bortkastet tid for henne. Jeg sto allerede på knærne, så jeg prøvde å omformulere.

«Lucia, vil du gifte deg med meg?» spurte jeg i fullt alvor. Hun så bort på meg og lo. Det var ikke en fornærmende latter. Hun hadde trodd jeg tullet. Humoren hennes dabbet av da hun så at uttrykket mitt ikke forandret seg.

«Todd, er du redd for at jeg skal forlate deg?» spurte Lucia med bekymring i stemmen. Etter i går kveld var det det siste jeg tenkte på. Jeg hadde åpenbart kludret til framføringen.

«Jeg er bekymret for når jeg forlater deg,» forklarte jeg henne. «Jeg vil etterlate deg alt dette.» Jeg gestikulerte mot huset. «Jeg kan gi deg valgmuligheter. Jeg kan liksom være der etter …» Jeg lot det henge, ute av stand til å si det åpenbare. Jeg kan innrømme det for meg selv, men jeg sliter fortsatt med å si det høyt. Øynene til Lucia ble blanke.

«Jeg er her for deg, ikke for dette,» svarte Lucia og holdt opp en flis. Hun tok det helt feil. Jeg ante nesten at hun følte seg fornærmet.

«Jeg vet det,» sa jeg tydelig. «Jeg sier det helt feil. Jeg prøver absolutt ikke å kjøpe det du har gitt meg frivillig. Sånn ville jeg aldri hatt det.» Jeg ristet på hodet og prøvde å finne ordene. Jeg lukket øynene og begynte på nytt. «Hvis det hadde vært tid … hvis jeg hadde møtt deg tidligere … jeg ser oss for meg som en familie, du, jeg, Sophia og brødrene og søstrene hennes. Jeg ville hatt planer på plass. Jeg ville aldri ha etterlatt deg på bar bakke.» Jeg åpnet øynene og så inn i hennes. «Jeg vil være en del av fremtiden din, på den måten jeg kan.» Lucia fikk en klump i halsen.

«Hvor mange barn?» spurte Lucia med et lite snufs. Hun hadde sine egne drømmer.

«Tre eller fire, pluss Sophia,» svarte jeg. De umulige drømmene mine var grådige. Jeg så en tåre begynne å renne nedover kinnet til Lucia. Hun takklet meg og dekket meg med kyss og dryppet noen tårer. Hun føltes så godt i armene mine mens jeg desperat prøvde å ikke flytte de nylagte flisene under meg.

«Det ville blitt en så fantastisk familie,» sa Lucia.

«Gift deg med meg. La meg ta vare på familien min,» hvisket jeg i øret hennes. Lucia nikket og klemte meg hardere. Jeg kjente noen av flisene flytte seg, og jeg skjønte at jeg ikke brydde meg om jeg måtte legge hele kjøkkenet på nytt. Lucia hadde sagt ja.

Det tok oss noen timer til å bli ferdige med flisene. En nært forestående død har en måte å endre prioriteringer på. Jeg tok Lucia med ut på middag for å feire kjøkkengulvet, ikke det kommende bryllupet. Ekteskapet føltes mer som en juridisk formalitet, og det var det vel også, siden et fremtidig liv sammen rett og slett ikke kom til å skje. Jeg fridde for Lucias skyld. Lucia sa ja for min skyld, og muligens for Sophias. Kjærligheten har en måte å krysse resonnementene våre på.

«Hvordan skal jeg fortelle det til mamma?» spurte Lucia etter at vi hadde bestilt. Det var ganske fullt på Rusty’s, så jeg hadde bestilt paien tidlig. De hadde gått tom en kveld, og det skulle ikke skje igjen. Noen andre fikk bli skuffet i kveld.

«Hun har allerede gitt meg sin velsignelse,» svarte jeg. Jeg satt høyt i stolen og prøvde å se om noen sikret paien min fra glassmonteren. Diana svevde i nærheten av monteren, men skar ikke noe.

«Spurte du henne om lov?» spurte Lucia med et stort smil.

«Mm-hm,» svarte jeg. Jeg lurte på om det ville være uhøflig å be Diana hente stykket nå. Jeg hadde bestilt det, men kanskje hun tenkte å vente til vi hadde spist. Jeg visste at det var en risiko å vente, jeg hadde tapt det spillet en gang før.

«Er det heroin i de greiene?» spurte Lucia.

«Mm-hm,» svarte jeg, uten egentlig å høre etter lenger. En av de andre servitørene tok frem det som kanskje var den siste paien, og skar et stykke. Jeg måtte veie risikoen for flauhet mot risikoen for å gå uten pai. Det var ikke slik at jeg hadde et normalt liv til å spise pai. Hver tapte mulighet var tapt for alltid. Jeg skulle akkurat til å si noe til Diana da Lucia plutselig reiste seg og gikk bort til monteren. Hun kom tilbake et øyeblikk senere med en hel pai og et smil. Jeg var sikker på at lettelsen var synlig i ansiktet mitt.

«Spurte du henne om lov?» spurte Lucia igjen. At hun hadde spurt om mamma tidligere, registrerte endelig i hjernen min. Jeg smilte med unnskyldende øyne.

«Jeg snakket med henne om det etter middagen, da du var med legene,» svarte jeg ordentlig. «Hun sa at jeg ville bli en fantastisk sønn.» Lucia strålte. «Hvordan visste du at jeg ville ha paien?» spurte jeg. Hun lente seg over bordet og kysset meg.

«Fordi jeg kommer til å bli en fantastisk kone,» svarte Lucia. «Du snakket med mamma,» gjentok hun med et vantro, strålende smil. Det var visst det riktige å gjøre. Jeg hadde en lykkelig forlovede og min egen pai. Livet var godt.

Vi giftet oss en uke senere. Det var en svært liten seremoni i tinghuset, ledet av en svært tjukk dommer. Han var jovial og så ut til å ha det moro med å vie oss. Når man hører folk krangle hele dagen, blir man vel takknemlig for å ha med to parter å gjøre som er helt enige. Han brukte hyggelig uformelle ord, men sørget for at vi sa ja. Vitner var mamma, doktor Collins, doktor Pierce og Bob og Cathy Thompson. Bob og Cathy hadde fått vite hele situasjonen, noe jeg virkelig mislikte å dele. Advokaten min anbefalte at vi hadde flere uhildede vitner for å unngå juridiske utfordringer fra lenge bortglemte slektninger. Det tok noen minutter før Bob og Cathy kom seg forbi medlidenheten. De lovet å holde på hemmeligheten så ikke hele byen ble et medlidenhetsselskap. Under seremonien gråt Cathy litt, noe som fikk Lucia til å gråte, raskt fulgt av mamma. Jeg var bare takknemlig for at det var gledestårer.

Vi tok med alle hjem til oss. I løpet av uken hadde vi fått ferdig kjøkkenet og badet i første etasje. Mamma, Cathy og Lucia tok over kjøkkenet, og gutta satte opp klappbord i den uferdige spisestuen. Jeg tok frem ølet, satte på litt musikk, og vi feiret.

Doktor Pierce innrømmet at han snyltet. Han hadde skjønt at mamma skulle lage middag, og bestemt seg for å henge seg på doktor Collins. Jeg smilte og forsto fullt ut hvordan livet som ungkar er, siden jeg hadde vært det i hele livet bortsett fra en halv dag. Bob erklærte høyt at jeg trengte et forsinket utdrikningslag.

«For sent!» ropte Lucia fra kjøkkenet. Jeg lo av det lynraske svaret hennes.

«Bob vil bare ha en grunn til å se strippere,» ertet Cathy høyt. Jeg ble stille, for jeg skjønte at de sannsynligvis ikke visste hvordan jeg møtte Lucia. Jeg håpet Lucia ikke følte seg ukomfortabel med kommentaren. Jeg lurte på hvordan mamma tok det.

«Det er sånn Todd møte Lucia,» sa mamma. Jeg ble sjokkert over å høre det komme så tydelig fra kjøkkenet. De to legene bare nippet til ølet. Jeg ante at de allerede visste det. Øynene til Bob ble store, og han så på meg. Jeg ga ham et halvt smil og trakk på skuldrene.

«Hun danse for å få Sophia på college,» presiserte mamma stolt. Jeg hørte ingenting fra Lucia, så jeg gikk for å se til henne. Lucia og Cathy klemte hverandre da jeg kom inn. Det var vel en blanding av medfølelse, tilgivelse og kjærlighet fra begge sider. Jeg løftet ølen mot spisestuen.

«Skål for mødrene,» sa jeg, «og barna de elsker.» Et kor av «skål, skål» kom tilbake. Lucia så opp og smilte. Mamma så på meg og nikket.

«Sånn, alt skittentøy ute,» sa mamma. «Livet gå videre.» Jeg måtte beundre frimodigheten hennes. Lucia trengte ikke skjule fortiden sin lenger. Cathy holdt det i hvert fall ikke mot henne. Bob virket imponert over at jeg hadde giftet meg med en stripper, og de to legene fikk et gratis måltid. Mammas timing var perfekt.

Middagen var selvfølgelig fantastisk. Mamma og damene laget tykke kyllingchimichangas toppet med en pikant avokadoblanding. Denne gangen forsynte jeg meg tre ganger, siden de hadde laget rikelig. Mamma hadde definitivt valgt feil yrke. Jeg ante ikke hvordan Lucia hadde holdt seg slank da hun vokste opp med mammas mat. Jeg ville veid over to hundre kilo og vært svært lykkelig. Legene brukte et godt kvarter på å lovprise mamma. Mamma bare smilte og sugde til seg rosen.

«Jeg føler meg ikke noe annerledes,» ropte Lucia fra badet senere, etter at alle hadde gått. Uten noen smerter, etter å ha drukket min del av ølet, lurte jeg på om jeg hadde gjort ekteskapet for funksjonelt.

«Angrer du på at vi ikke gjorde det med hvit kjole og hele pakka?» spurte jeg. Med tidsbegrensningene og ønsket om å holde det privat hadde det ikke virket fornuftig. Jeg ville bare ikke at hun skulle angre.

«Nei,» svarte Lucia. Hun kom rundt hjørnet iført ingenting annet enn smilet sitt. «Du ville jo bare revet den av meg uansett.» Kona mi, der hun sto i døråpningen, var den vakreste nakne engelen på denne siden av himmelen. Jeg reiste meg, gikk bort og kysset henne. Hun lo.

«Puss tennene, ølpust,» sa Lucia vennlig. «Så kommer du tilbake og elsker med meg som en god ektemann.» Hun strøk hånden opp langs låret mitt for å understreke poenget.

«Til din tjeneste, min kone,» spøkte jeg mens jeg snurret inn på badet og raskt pusset bort bygg og humle fra munnen. Jeg la klærne mine i en pen haug på gulvet ved siden av Lucias og kom inn på soverommet som en gresk gud. Jeg elsket smilet som spankuleringen min fremkalte. Jeg kunne se at hun desperat prøvde å la være å le.

«Kom hit, hingst,» ropte Lucia. Hun rakte frem hånden for å få fart på den latterlige gangen min. Jeg la meg ved siden av henne og så henne inn i øynene.

«Jeg er glad for at jeg giftet meg med deg,» sa jeg oppriktig. Jeg dro hånden gjennom håret hennes og strøk det bort fra ansiktet.

«Og jeg med deg,» svarte Lucia. Så kysset vi, sakte og dypt. Noe var annerledes. Det var bare et dumt papir, men noe var annerledes. Jeg rullet meg over på kona mi, kysset halsen hennes og lekte fraværende med brystene hennes, som nå også var mine bryster. Hun var min, og jeg var hennes. Jeg smilte, og leppene mine senket seg mot brystvorten hennes. Jeg ertet den lett med tungen.

«Jeg elsker brystene mine,» sa jeg søtt og kysset brystvorten til Lucia. Hånden hennes strakte seg ned og grep ereksjonen min.

«Jeg elsker pikken min,» lo Lucia og masserte den mykt. Jeg løftet hoftene for å gi henne bedre tilgang og vendte tilbake til leppene hennes. Tungene våre danset kjærlig, og hendene våre famlet mykt, ertet hverandres kropper og økte lysten. Da behovet hennes var tydelig, gled jeg sakte inn i henne. Jeg elsket hvordan kona mi stønnet da jeg gikk inn i henne. Hoftene hennes flyttet seg mens hun tok imot meg. Hun trakk knærne opp og la bena rundt meg mens vi prøvde å berøre så mye av hverandre som mulig. Bevegelsene mine var små, nesten som en vuggende bevegelse. Jeg ville at den første gangen som gift skulle vare, og hun gjorde ingenting for å skynde på. Vi ble liggende, forent, og stirret inn i hverandres øyne uten tvil om hva vi følte.

Vi ble liggende slik til vi ikke kunne mer. Lucia lukket øynene og åpnet munnen mens hoftene begynte å gni seg mot meg. Behovet mitt vokste raskt, og jeg gned meg mot henne, litt i motfase og svært deilig. Jeg kjente armene hennes stramme seg rundt nakken min mens hun trakk meg nærmere, med hofter som støtte av seg selv. Jeg prøvde å vente, prøvde å holde igjen for hennes skyld, men det var for intenst. Hun ble stiv i det jeg tømte meg i henne. Hun stønnet sin egen utløsning. Jeg holdt henne og ble hos henne mens hun sakte kom ned fra skyene. Det var sensuelt og ubeskrivelig privat. Intenst på et annet plan. Noe hadde forandret seg.

«Jeg føler meg annerledes,» sukket Lucia. «En bedre type annerledes,» presiserte hun og kysset meg.

«Du er virkelig en fantastisk kone,» sa jeg mens jeg prøvde å få igjen pusten, «og det der var faen så mye bedre enn pai.» Lucia lo lett, og vi kysset mer. Så kysset vi igjen, og igjen.

Ukene gikk i en tåke av eufori. Vi brukte dagene på å gjøre ferdig badet og de to nye søsknene det hadde fått. Badekaret var spesielt stort, og vi testet bredden et par ganger. Kona mi var kjærlighetssyk, og jeg næret meg på begjæret hennes. Når det ikke var ventet leveranser eller gjester, passet Lucia på å gå uten BH. Hun ertet meg nådeløst og bøyde seg alltid fremover i akkurat riktig vinkel.

Bryllupsreisen vår gikk med til å legge parkett i første etasje. Jeg holdt på å banke inn et gjenstridig bord da Lucia kom inn i et kort skjørt og knebeskyttere. Skjørtet var søtt, men fullstendig upassende for arbeidet. Jeg ga henne et spørrende blikk. Hun bare fniste og gikk i gang. Det tok meg et kvarter å skjønne at hun ikke hadde truse på. Det var det mest sexy jeg noen gang hadde sett: kona mi bøyd fremover på knebeskyttere med skjørtet på vei opp. Det gikk to timer før vi kom tilbake til gulvet.

Det uunngåelige kom tilbake mens vi malte spisestuen. Jeg sto på stigen og prøvde å skjære inn en lyseblå farge langs veggen uten å søle i taket. Jeg var innvendig stolt av den stødige hånden min, som ikke trengte noen skjerm for å beskytte taket lenger. Hodepinen kom raskt, ulikt de forrige. Den gikk fra en dump verk til en blendende smerte på sekunder. Jeg snublet ned fra stigen og landet på baken, med øynene knepet igjen. Det føltes som om noen hadde drevet en glødende ildrake inn i skallen min. Lucia var ved siden av meg med en gang. Hun tok penselen fra meg og fikk meg opp på bena.

«Jeg har deg,» hvisket Lucia. Denne var mye verre enn de forrige. Jeg visste at hun kunne se det, selv om jeg prøvde å åpne øynene for å lette bekymringen hennes. Lyset var blendende og brant seg inn i hjernen. Jeg måtte lukke øynene eller gi opp å stå. Hun førte meg opp i andre etasje, til det mørke fristedet, og la meg på sengen. Kjeven verket, og jeg skjønte at jeg skar tenner. Jeg hadde ventet smerte, men ikke den pinen jeg kjente nå.

«Du trenger pillene,» sa Lucia lavt. Jeg kunne høre desperasjonen i stemmen hennes. Dette gjorde vondt for henne også. Jeg ristet på hodet, uten lyst til å høre min egen stemme ekko i skallen. Jeg var ikke klar til å forlate virkeligheten. Smerten ville gå over. «Vær så snill,» sa hun, og jeg ristet på hodet igjen. Jeg holdt hendene over ørene for å stenge ute de lydene jeg kunne. Hodet mitt sto i flammer.

Lucia krøp inntil meg, taus. Jeg kunne kjenne hjertet hennes slå for fort. Det var første gang jeg ønsket at hun skulle forlate meg. Jeg kunne holde ut min egen smerte, men jeg hadde vanskelig for å holde ut hennes. En gang senere, tiden gikk merkelig, kjente jeg at hun reiste seg. Jeg var takknemlig da jeg hørte døren lukke seg stille, og jeg ble alene med den kokende hjernen min. Hun burde spares for dette. Alle burde spares for dette.

Lucia kom stille tilbake senere. Smerten hadde ikke gitt seg, og jeg hadde ikke klart å forsone meg med den. Det var ikke noe jeg kunne ignorere, selv om jeg fortsatte å prøve.

«Du må spise. Doktor Pierce sa at det ville lindre smerten,» løy Lucia, selv om jeg ikke visste det da. Det var havregrøt hun ga meg, med kanel. Jeg spiste med lukkede øyne. Selv svelgingen syntes å tenne bålet. Jeg spiste i desperasjon, i håp om at det skulle sløve de skarpe eggene på kniven som brant seg inn i skallen. Etter hvert gjorde det det. Smerten begynte å blekne, men musklene ble slappe samtidig. Jeg åpnet øynene sløvt og så kona mi i tårer.

«Unnskyld,» klynket Lucia. «Unnskyld,» gjentok hun mens tårene rant nedover kinnene. Da visste jeg at jeg nettopp hadde fått pillene mine. Jeg strakte meg mot henne og prøvde å trøste henne, si at det var greit. Musklene ville ikke samarbeide, og hodet sank dypere ned i puta. Verden fikk en blank glans uten detaljer. Kona mi, i all sin skjønnhet, virket så langt borte.

«Det er greit,» snøvlet jeg. Jeg lukket øynene fordi det krevde for mye kraft å holde dem åpne. Jeg kunne fortsatt kjenne smerten, men den var mer som et minne enn noe særlig foruroligende. Jeg sovnet.

Jeg våknet omtrent et århundre senere. Tankene var tåkete, men smerten var borte. Den ville komme tilbake, det var jeg sikker på. Da jeg åpnet øynene, sov Lucia urolig ved siden av meg. Hun hadde fortsatt på seg malerklærne, og det var mørke ringer rundt de nydelige øynene hennes. Musklene mine var mine igjen, selv om de fortsatt prøvde å gjøre motstand. Jeg lente meg over og kysset kona mi på kinnet. Hun våknet med et rykk.

«Er den borte?» spurte Lucia med blodsprengte øyne. Jeg nikket og ga henne et svakt smil. «Unnskyld at jeg lurte deg,» sa hun mens øynene begynte å renne over. «Jeg klarte ikke å se på det lenger.» Jeg strøk henne over kinnet og så smerten som det å elske meg kunne påføre.

«Det er du som har ansvaret for pillene,» overga jeg meg fullstendig til Lucia. «Jeg tar dem når du sier at jeg skal.» Smerten jeg hadde sett i ansiktet hennes, var verre enn migrenen. Kona mi kom først, virkeligheten kom som nummer to. Hun kysset meg ømt, og vi bare lå der og snakket om ingenting viktig og nøt å være sammen enda en dag.

Det var tre ting som gjorde kona mi lykkelig: sex, at jeg knyttet bånd med mammaen hennes, og shopping. Lucia elsket å velge møbler. Første etasje var ferdig, og det var på tide å fylle den nye huden med innmat. Øynene hennes glødet mens vi gikk fra butikk til butikk. Hun hadde en notatbok full av førstevalg og andrevalg og holdt også styr på budsjettet. Hodet mitt var fullstendig rotete av alle valgene da vi hadde vært i siste butikk. Lucia så på notatene sine og smilte. Jeg kjente igjen blikket, jeg hadde sett det på Discovery Channel. Det samme blikket en løvinne får når hun sniker seg innpå byttet. Vi gikk tilbake gjennom butikkene og kjøpte med skarp presisjon. Jeg ante ikke hvordan alt dette skulle passe sammen, men jeg stolte på selvtilliten hennes og elsket entusiasmen hennes.

Ved slutten av uken så første etasje ut som et hjem. Det var bare de fire soverommene igjen, og jeg levde på piller hver fjerde dag eller så. Lucia hadde flyttet helt inn i huset. Vi hadde ett uferdig soverom fylt med de sammensatte møblene hennes fra den gamle leiligheten. Mamma begynte å komme på besøk jevnlig og satt hos meg. En gang våknet jeg fra en pillebedøvet søvn og så henne sitte og våke. Lucia var fast bestemt på å gjøre ferdig huset. Det hadde en gang vært min drøm, og jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at hun hadde erstattet den drømmen. Det gjorde henne så glad å jobbe mot å fullføre drømmen min, og jeg elsket å se henne glad.

Jeg begynte å sove lenger. Det bekymret Lucia sterkt. Hun visste hva det betydde, og jeg så det i øynene hennes. Tiden min ble kortere. Mamma hadde midlertidig flyttet inn i et av gjesterommene så snart det var ferdig. Hun så tegnene og var fast bestemt på å hjelpe Lucia gjennom det. Jeg brukte lange timer på å snakke med mamma når Lucia var opptatt med annet. Vi snakket om kona mi, om slutten min og om å sørge for at det ikke ble slutten for Lucia. Jeg elsket styrken til mamma. Jeg trodde egentlig ikke på Gud, men det gjorde hun. Hun var bestemt på at jeg skulle til himmelen, og det syntes jeg merkelig nok var trøstende, selv om jeg ikke trodde stedet fantes.

En dag våknet jeg og klarte nesten ikke å bevege meg. Øyelokkene åpnet seg som ambolter. Pusten var grunn, og jeg klarte ikke å få inn mer luft. Jeg hadde problemer med å fokusere på mamma, som satt i en stol ved siden av sengen. Hun reiste seg raskt da hun så at jeg var våken. Hun bøyde seg ned og kysset meg på pannen, og jeg kjente en tåre treffe kinnet mitt.

«Gud komme, min sønn,» stammet mamma. «Jeg hente kona di.» Jeg visste at det var sant, og jeg var takknemlig for å bli spart for mer smerte. Øynene ville lukke seg, men jeg tvang dem til å holde seg åpne med den viljen jeg hadde igjen. Jeg ville se kona mi én gang til.

Lucia løp inn, full av flekker av lysegrønn maling. Hun la seg raskt ned ved siden av meg, og jeg kunne se det røde i øynene hennes. Mamma gikk ut og lukket døren.

«Det er nesten ferdig. Bare én dag til,» bønnfalt Lucia. Neste gang øynene mine lukket seg, ville de aldri åpne seg igjen. Jeg smilte så godt jeg kunne.

«Det er greit,» sa jeg lavt. «Det er greit,» gjentok jeg. Så mye som hadde forandret seg siden vi møttes første gang. Lucia klemte meg og begynte å gråte. Det var ingenting jeg kunne gjøre med smerten hennes. Jeg hadde visst at denne dagen ville komme, og jeg hadde gravd hullet så forferdelig dypt.

«Takk for at du ble kona mi,» hvisket jeg. Hun løftet det tårevåte ansiktet og så meg inn i øynene. Jeg var fortryllet av det engleaktige ansiktet mens øynene mine lukket seg. Leppene hennes tok meg med inn i mørket.

* * *

Vårværet var i ferd med å gi plass for sommervarmen. Lucia og moren hennes, Camilla, var nøkternt kledd og satt på første rad på plenen. Hundrevis av hvite klappstoler sto i pene, ordnede rader, fylt av velkledde foreldre, besteforeldre og venner. Ingen var stoltere enn Lucia.

Scenen var bare en drøy halvmeter over bakken, akkurat høyt nok til å skille den fra de velstelte plenene på det relativt lille universitetet. Rektor holdt en tørr tale om fortiden og den nye fremtiden kandidatene de skulle til å presentere, representerte. Kappen hans var prangende, med mange lange bånd i ulike farger nedover forsiden. Lucia ante ikke hva de betydde, men smilte ved tanken på at han kanskje hadde sydd dem på selv.

«Alle kandidatene våre er stjerner på hver sin måte,» fortsatte rektor i samme monotone tone, «men én ser alltid ut til å skinne sterkest. Det er med stor glede jeg presenterer årets avgangstaler, Sophia Mendez.» Stoltheten la seg over ansiktet til Lucia da datteren gikk opp på talerstolen. Camilla grep datterens hånd og smilte da barnebarnet inntok talerstolen. Sophia hadde det samme tykke, ravnsvarte håret som bestemoren og moren. Det samme smilet prydet leppene hennes, men øynene var mer intense, arvet fra en far hun aldri ville møte og aldri hadde ønsket å møte.

Sophia så ned fra scenen og fant morens øyne. Hun smilte, og moren strålte kjærligheten sin tilbake. Moren hadde snakket med henne kvelden før. Sophia hadde sett forandringene i moren og fulgt det nye eiendomsforvaltningsfirmaet hennes vokse, på avstand. Hun hadde ant en underliggende tristhet og hadde plukket opp deler av historien moren nektet å fortelle. I går kveld fikk hun høre alt, og hun gråt. Hun gråt fordi hun aldri hadde møtt Todd, mannen som ga moren en fremtid og som også sikret hennes egne drømmer. Mest gråt hun for moren, fordi kjærligheten hun hadde funnet, hadde forsvunnet for tidlig.

Sophias tale var det vanlige man får fra avgangstalere. Den handlet om prestasjoner og mål. Den var full av morsomme anekdoter som bare kandidatene så ut til å forstå og sette pris på. Den ble godt mottatt og var ikke for lang. Både Lucia og Camilla satt ytterst på stolen og prøvde å memorere øyeblikket. Mot slutten gikk Sophia over til å takke skolen, lærerne og alle andre som hadde gjort det mulig.

«Vennene mine,» sa Sophia og tok en pause. «Vi kan ikke glemme vennene som hjalp til med å gjøre denne reisen mulig og hyggeligere. Takk til dere alle. Spesielt til deg, Tammy.» Hun feide med hånden over de svartkledde kandidatene på venstre side. «Familiene våre.» Hun tok en ny pause og så på moren og bestemoren. «Takk, bestemor.» Lucia kjente en tåre renne nedover kinnet da Sophias øyne fant hennes. «Takk, mamma.» Sophia skjøv det skrevne manuset til side og kjente øynene bli våte. Hun prøvde hardt å ikke la det høres i stemmen.

«Jeg må også takke faren min,» sa Sophia lavt. Tårene til Lucia rant fritt. «Ikke den biologiske faren min, som forlot moren min for å oppdra meg alene. Jeg snakker om mannen som elsket moren min. Han som ga henne drømmene hennes tilbake. Han som sikret at jeg kunne nå mine. Han jeg dessverre aldri får møte, fordi Gud tok ham før jeg rakk det.» Stemmen til Sophia sprakk da hun så opp mot den blå himmelen. «Takk, pappa.» Sophia forlot talerstolen før tårene overveldet henne slik de hadde overveldet moren. Publikum applauderte og kandidatene jublet. Begge hadde fornemmet sorgen.

Lucia prøvde å holde seg samlet og klarte det ikke. For mange følelser, stolthet, tap og kjærlighet, strømmet gjennom henne i bølger.

«Jeg skulle bare ønske jeg hadde rukket å gjøre ferdig huset,» klynket Lucia. Hun angret dypt på at hun ikke hadde oppfylt Todds drøm mens han levde. Det hadde hjulpet å fortelle det til Sophia, men smerten var fortsatt fersk. To år hadde så vidt begynt å dempe den. Camilla bare smilte til datteren og trakk henne inntil seg.

«Vennen min, han ikke bry seg om huset,» sa Camilla lavt. «Han drømte om å reparere deg.»