Den blanke kromfinishen på revolveren sto i skarp kontrast til den svarte fløyelen som kledde det dekorative treskrinet. Daniel satt på sengekanten i en krøllete dress og stirret på den. Revolveren var en gave fra svigerfaren.
«En mann må kunne beskytte familien sin,» hadde den gamle mannen sagt.
Daniel så på klokken. 07.28. Det var snart tid for å dra på jobb, så han måtte bestemme seg. Den blir her i kveld også, sa han til seg selv idet han lukket skrinet og sakte la det i nattbordet.
Etter å ha kjørt til jobb i stillhet parkerte Daniel på den samme plassen han hadde brukt de siste seks årene, foran det lave kontorbygget. På vei til kontoret sitt gadd han ikke engang å late som han smilte når folk hilste. Han satte seg ved pulten og åpnet e-posten.
271 uleste e-poster
Daniel lukket øynene og trakk pusten dypt. I dag var ikke dagen han skulle svare på noen av dem. Bordtelefonen ringte, men den gadd han heller ikke ta. Ringingen stilnet etter et øyeblikk, og det røde lyset tente seg for å vise at han hadde fått en talebeskjed. Daniel reiste seg og gikk bortover gangen til et åpent kontorlandskap fullt av båser. Han så Chris, ledende programvareutvikler, stå ved kaffemaskinen midt i rommet.
«Holder vi tidsplanen, Chris?»
«Hei, sjef. Eh, ja. Går det bra med deg?» Den skjeggete mannen så oppriktig bekymret ut.
«Fint. Tidsplanen?»
«Tja, den siste oppdateringen hadde noen problemer, så vi kan bli et par dager forsinket. Ingenting teamet ikke klarer å håndtere, da …»
Utviklingslederen fortsatte å snakke, men Daniel stirret rett frem. Ordene gikk inn i ørene hans uten å gjøre noe inntrykk.
«Ikke tenk på det, Chris. Bare gjør så godt du kan. Jeg vet at du fikser det.»
Han gikk sin vei mens Chris ble stående og se bekymret etter ham. De hadde jobbet sammen i årevis, men den innadvendte utvikleren følte seg fortsatt ikke komfortabel med noe mer enn overflatiske samtaler. Han visste at han burde. Han så smerten som skjulte seg bak Daniels øyne, men klarte bare ikke å ta seg sammen til det. Daniel gikk videre.
Rebecca fra regnskap prøvde å stoppe ham i gangen med et medfølende uttrykk i ansiktet. «Hei, Daniel, hvordan har du det? Si fra hvis det er noe du trenger.»
«Hei, Rebecca. Jeg har det fint.» Daniel gadd ikke engang å sakke farten da han gikk forbi henne. Han satte seg ved pulten igjen og brukte de neste timene på å se ut av vinduet, mens han ignorerte den stadig voksende strømmen av e-poster. Like etter lunsj gikk han tilbake til bilen og kjørte hjem i stillhet. Daniel skjenket seg et glass bourbon og satte seg i sofaen i den mørke stuen. Persiennene hadde ikke vært åpne på flere uker, og det eneste lyset i rommet var stripene som sivet inn langs kantene.
Det var bekmørkt da flasken var tom og Daniel gikk opp. Han vrengte av seg klærne, lot dem falle på gulvet og gikk til treskrinet i nattbordet. Daniel satt naken på sengekanten og stirret på den blanke overflaten som fanget det lille lyset som fantes i rommet.
Den blir her i morgen også.
Daniel lukket skrinet og la det tilbake på plassen sin i nattbordet. Han la seg ned og lukket øynene. Hvor mange dager hadde han gått gjennom den samme rutinen? Et dusin? En måned? Mer? Det var over et år siden Hun hadde gått bort. Når hadde han begynt å tenke på det? Kunne han virkelig ha holdt ut så lenge?
Kanskje i morgen blir annerledes. Kanskje i morgen er han klar.
Den blanke kromfinishen på revolveren sto i skarp kontrast til den svarte fløyelen som kledde det dekorative treskrinet. Daniel satt på sengekanten i den samme krøllete dressen han hadde plukket opp fra gulvet, og stirret på revolveren.
Den blir her i kveld også, sa han til seg selv etter noe som føltes som en evighet.
Daniel kjørte til jobb i stillhet. Når hadde han sist skrudd på radioen? Han svingte automatisk inn på den kjente plassen og gikk opp til kontoret.
297 uleste e-poster
Dette skulle ikke bli dagen han svarte på dem. Daniel stirret ut av vinduet en stund.
«Hei, Danny. Hvordan går det, kompis?» Richard kom inn på kontoret. Richard var visepresident for programvaredivisjonen.
«Lanseringen nærmer seg. Mange regner med deg.» Det selvgode smilet til Richard gjorde Daniel kvalm. «Hvis det er noe du trenger, er det bare å si fra. Vi er jo som en familie her.»
Daniel gadd ikke å gjengjelde det falske smilet; han tenkte på Barbara. Mannen hennes ble syk, og hun måtte ta lang permisjon for å pleie ham. Kort tid etter ble hun sagt opp. Det ble kommunisert som at hun sluttet «av personlige årsaker».
«Jeg har det fint, Richard. Alt går etter planen.»
«Flott, kompis. Jeg regner med deg.» Det falske smilet smeltet av ansiktet hans idet han snudde seg for å gå.
Daniel foraktet ham. Richard kunne ta programvarelanseringen sin og stappe den opp i ræva.
Kanskje i dag endelig er en god dag, tenkte Daniel mens han stirret ut av vinduet.
Han dro fra jobben like etter lunsj, og kjøreturen hjem føltes fredeligere enn vanlig. Da han kom hjem, gikk Daniel rett til den kjente flasken. Faen, tom.
Det er alltid tid til en drink, tenkte Daniel. Det var jo ikke som om han hadde noen tidsplan å holde.
Daniel gikk ut til bilen igjen uten å bry seg om å låse ytterdøren. Han visste at det lå en bar knapt ti minutter unna. Det var en bule, men hva brydde han seg om det; ethvert sted var bra nok for et par drinker.
O’Shaughnessy’s Pub var nesten tom. Ettermiddagspublikummet på en hverdag var ganske glissent. Daniel gikk inn i den dunkle baren, satte seg i en bås bakerst i det store, åpne lokalet og stirret ned i bordet.
En ung jente i dypt utringet topp og korte shorts, med lilla striper i håret, stoppet ved bordet hans. «Hei, jeg heter Tiff og skal servere deg. Hva kan jeg hente til deg?» Hun kunne ikke være stort eldre enn 21.
Daniel stirret tomt på ansiktet hennes. Han kjente igjen et falskt smil når han så det.
«Hei, Tiff. Kan du være så snill å hente en old fashioned til meg? … Og når du har gitt meg den, kan du slå inn en old fashioned til? … Og kan du fortsette med det til jeg ber deg stoppe?»
Tiff jobbet på en bar i det strøket og blunket ikke engang. Hun hadde sett sin andel av fyllebøtter komme og gå til alle døgnets tider. «Kommer straks.» Hun holdt smilet oppe, men Daniel så tristheten bak øynene hennes.
Alle har sine byrder å bære, tenkte han. Han kjente skuldrene senke seg. Hans egne var i det minste snart over. Daniel stirret ned i bordet og ventet.
«Vær så god.» Hun skjøv drinken bort til ham.
«Takk.» Daniel tok imot drinken uten å se opp og tok en dyp slurk. Hadde han brydd seg mer, kunne han ha klaget. Drinken smakte billigste hyllebourbon, og det var ikke antydning til bitter.
Det spilte uansett ingen rolle; Daniel var ferdig med drinken før Tiff rakk å komme med den neste. Han stirret ned i bordet. Kanskje han snart fikk se Henne. Tanken sendte en bølge av varme gjennom kroppen hans; eller kanskje det var bourbonen.
«Hallo … Hallo …» Tiff sto ved siden av Daniel mens de halvlukkede øynene hans prøvde å fokusere på henne. «Vi stenger nå.»
«Ok, takk,» mumlet Daniel. «Jeg gjør opp i baren.»
Han reiste seg sakte og tok seg frem til servitørstasjonen ved baren. Tiff dro kortet hans, og Daniel gikk sakte og bevisst ut av baren og bort til bilen. Han satte seg bak rattet og ble sittende der i en ubestemt tid.
Ikke sånn, bestemte han. Daniel hadde allerede bestemt seg for hvordan. Dessuten klarte han ikke å få seg til å sette nøkkelen i tenningen etter så mange drinker. Ikke etter Henne.
Daniel gikk ut av bilen og begynte å gå hjemover. Det ville uansett ikke ta mer enn en halvtime. Kroppen føltes vektløs. For første gang på lenge la han merke til små ting rundt seg … Vinden som raslet i bladene på trærne han gikk forbi, lydene fra byen omkring ham.
Han gikk en stund uten å bry seg om hvilken vei han tok. Han visste hvilken retning han skulle. Mot hjemmet … Mot Henne.
Da Daniel gikk opp på den gamle steinbroen, så han en mørk skikkelse som satt på det tykke rekkverket. Ikke min sak, tenkte han da han nærmet seg. Alle har sine problemer. Litt nærmere begynte han å høre lyden av stille hulking. Det var ikke før han sto ved siden av den mørke skikkelsen at han så de lilla stripene i håret i måneskinnet. Daniel klarte ikke å la være å stoppe ved siden av henne.
«Trenger du noe?» spurte han, og følte seg dum straks etter.
Det mørke ansiktet snudde seg mot ham, og blikkene deres møttes et øyeblikk. Daniel kjente igjen smerten bak de månelyse øynene.
«Vær så snill. Bare gå.» Jenta snudde seg bort.
Daniel lente seg mot rekkverket ved siden av henne. «Det er en vakker natt.» Han så ut over vannet.
Jenta sa ingenting.
«Vil du ikke komme ned derfra?» Han rakte frem en hånd, ikke for nær, for ikke å skremme henne.
«Ikke … Ikke prøv å stoppe meg.» Jenta så ikke på ham, men han kjente at han hadde oppmerksomheten hennes.
«Vil du ikke bli med meg?» sa Daniel. Han tenkte på den skinnende kromrevolveren. «Broen blir her i morgen også.»
Det gikk et øyeblikk mens jenta tenkte over det han hadde sagt. Den blir her i morgen også.
En spinkel hånd tok endelig hans. Daniel kjente varmen fra et annet menneskes hud, noe han ikke hadde kjent på lenge. Jenta så på ham, og blikkene deres møttes i måneskinnet.
Daniel klarte å fremkalle et smil, og for første gang på lenge var det ekte.
«Tiff, var det ikke?»
«Jo, kort for Tiffany.» Hun svingte sakte bena tilbake over rekkverket. Daniel holdt den varme hånden hennes mykt, men bestemt, mens hun skled ned fra rekkverket og tilbake på fortauet.
«Jeg bor ikke langt unna. Vil du bli med meg?» Han holdt hånden hennes, som om hun kunne forsvinne hvis han slapp.
Tiffany sa ingenting, men nikket og lot seg lede av ham. De gikk hånd i hånd de tjue minuttene hjem til Daniel i stillhet. Han førte henne inn gjennom den ulåste ytterdøren og bort til det nakne kjøkkenet.
«Er du sulten?» Daniel så henne inn i øynene, og Tiffany slo blikket ned. Hun nikket.
Han åpnet kjøleskapet, men fant bare sauser og takeaway-bokser som for lengst hadde gått ut på dato.
«Jeg kan lage litt suppe til oss.» Han åpnet et skap og tok frem en boks kyllingsuppe med nudler.
Tiffany satt ved kjøkkenbordet i stillhet mens han åpnet boksen, helte innholdet i en kjele og skrudde på platen. Daniel betraktet henne og kjente igjen en velkjent tristhet. De ble værende på kjøkkenet uten et ord mens suppen ble varm. Da den endelig begynte å småkoke, tok Daniel den av platen og fordelte innholdet likt i to skåler.
Han fant frem skjeer, satte en skål foran Tiffany og satte seg med sin egen skål overfor henne. De unngikk hverandres blikk mens de spiste.
«Denne er skikkelig god,» sa Tiffany til slutt lavt, da skålen hennes nesten var tom.
«Ja.» Daniel visste ikke hva annet han skulle si, og fikk frem et keitete, men ekte smil.
De spiste opp og ble sittende i stillhet et minutt, som om begge ventet på at den andre skulle ta initiativet. Til slutt reiste Daniel seg og rakte frem en hånd mot Tiffany.
«Du kan sove her i natt hvis du vil.»
Tiffany tok hånden hans uten å se opp. Hun lot seg lede opp trappen til gjesterommet.
«Du kan sove her,» sa Daniel og nikket mot den åpne døren. Så ventet han.
Tiffany var stille lenge. «Vær så snill, ikke la meg være alene,» sa hun til slutt og løftet en hånd mot brystet hans. Daniels kropp rykket unna ved den mulige berøringen. Hodet og blikket hennes sank enda lenger ned.
«Ok,» klarte Daniel å si, og kjente skyldfølelsen over reaksjonen sin. Han la en hånd forsiktig på korsryggen hennes og førte henne inn på soverommet.
Hun gikk inn gjennom døren, og Daniel fulgte etter, som om fingrene hans var limt fast til den spinkle ryggen hennes. Tiffany krøp opp i sengen og under dynen med klærne på. Han la seg oppå dynen, vendt mot henne, mens hun lå med ryggen til ham. Det var tretti centimeter mellom dem.
Et langt, stille øyeblikk gikk, og så skjøv Tiffany seg sakte bakover mot Daniel til kroppene deres møttes, og han kjente varmen hennes, selv gjennom den tykke dynen. Daniel la instinktivt armen rundt henne, og hun grep den og trakk den tett inntil magen sin.
Daniel kjente en svak duft av lavendel i håret hennes mens kroppene deres presset seg mot hverandre. Han sov ikke hele natten, lammet av den fremmede følelsen av en annen kropp inntil sin. Smertefulle minner plaget ham.
De første lysglimtene begynte å sive inn gjennom persiennene da Tiffany endelig slapp armen hans og rullet over på magen. Daniel benyttet anledningen til å rulle unna og ut av sengen. Han gikk tilbake til sitt eget rom og det velkjente treskrinet i nattbordet. Han satte seg på sengekanten med ryggen mot døren.
Den blanke kromfinishen på revolveren sto i skarp kontrast til den svarte fløyelen som kledde det dekorative treskrinet. Daniel satt på sengekanten i den samme krøllete dressen han hadde ligget i hele natten. Revolveren lokket på ham.
Daniel hørte en lyd bak seg og så seg over skulderen. Tiffany sto i døråpningen til soverommet hans.
«Jeg må på jobb.» Han lukket skrinet i fanget.
«Vær så snill, ikke forlat meg,» sa Tiffany lavt, uten å gå inn i rommet.
Daniel trakk pusten dypt, og så en gang til.
«Ok, jeg må bare ta en telefon. Jeg kommer ned på kjøkkenet om et minutt,» sa han over skulderen.
Tiffany forsvant fra døråpningen, og han tok telefonen opp av lommen og trykket på en kontakt. Det ble svart etter noen sekunder.
«Richard, jeg kommer ikke på jobb i dag.»
«Hei, Danny. Du vet at fristen nærmer seg. Jeg synes selskapet har vært mer enn rimelig etter ulykken. Mange regner med deg. Det står mye penger på spill …»
«Richard,» avbrøt Daniel ham, «jeg kommer aldri tilbake.»
«Hør her, Danny, fristene nærmer seg. Kontrakten din har minst fire ukers oppsigelsestid. Hvis du prøver å si opp, kan jeg saksøke deg; vi kan saksøke deg for millioner i tapt fortjeneste. Styret …»
«Hold kjeft, Dick!» avbrøt Daniel. Richard ble stum. «Hvis du prøver å saksøke meg,» fortsatte Daniel, «skal jeg finne den mest oppmerksomhetssyke advokaten i hele landet. Og så får du forklare styret hvorfor du er over hele sosiale medier fordi du saksøker en enkemann som er for knust til å overholde bedriftsfristene deres! Du skal betale ut den opptjente ferien min og de åtte ukene med sluttvederlag som står i kontrakten min.»
«Danny, du vet at vi ikke kan …»
«Jeg sverger til Gud, Dick, sier du ett ord til, så kommer jeg til bygget i dag tidlig og blåser hjernen min utover hele hjørnekontoret ditt.»
Det ble lenge stille. «Herregud, Daniel, ok, som du vil.» For første gang siden Daniel ble kjent med ham, hørtes Richard ydmyk ut.
Daniel la på og tenkte seg om et øyeblikk. Hadde han gått for langt med kommentaren om å blåse ut hjernen? Ethvert anstendig menneske ville ha varslet myndighetene hvis noen kom med en slik trussel. Men Richard var en feiging, og han ga faen i alle andre enn seg selv. Han ville ikke bry seg om Daniel tok livet av seg, så lenge det ikke gikk ut over ham personlig. Det meste han ville gjøre, var å sette ham på vekternes liste over personer uten adgang, men Daniel hadde ingen planer om å sette sine ben der igjen.
Daniel fant Tiffany sittende ved kjøkkenbordet og vente på ham.
«Vil du ha frokost?» Han så på henne, og hun nikket sjenert. «Da må vi nok gå ut.» Daniel lukket kjøleskapet etter å ha konstatert at det fortsatt ikke fantes noe spiselig der. «Vi må hente bilen min først.»
De forlot huset i stillhet og begynte å gå mot O’Shaughnessy’s Pub. Etter tjue minutter svingte de og nærmet seg broen. Plutselig kjente Daniel en hånd i sin, som holdt hardt. Han gjengjeldte grepet, og de gikk ordløst over broen, forbi stedet der de hadde møttes natten før. Tiffany slapp ikke hånden hans før de var tilbake på parkeringsplassen ved puben. Daniel låste opp dørene, og de satte seg inn.
Daniel startet bilen, og Tiffany strakte seg straks mot midtkonsollen og skrudde på radioen. Lyden av soft rock fylte bilen. Daniel kjente igjen sangen, men kunne ikke huske sist han hadde hatt på bilradioen.
«Jeg vet om en diner som ikke ligger så langt unna.» Tiffany hørte ordene, men reagerte ikke. Hun bare stirret ut av vinduet da bilen begynte å rulle.
Daniel passet på å velge en rute som ikke gikk over broen, selv om de måtte ta en omvei. Han håpet Tiffany ikke la merke til det. De stanset utenfor en diner som så ut til å ha stått der noen tiår for lenge uten et nytt strøk maling.
«Det ser ikke ut som mye, men maten er god,» forsikret Daniel, og Tiffany bare nikket da de gikk inn.
Stedet var nesten tomt, og de satte seg overfor hverandre i en bås med utsikt mot gaten. En kraftig, vennlig eldre dame kom bort med en kaffekanne og fylte de to krusene som allerede sto klare på bordet.
«Vet dere hva dere vil ha, eller trenger dere menyer?» spurte servitøren vennlig, uten å henvende seg til noen av dem spesielt.
Daniel så på Tiffany, men hun bare trakk på skuldrene.
«Jeg tar to egg stekt på begge sider, med myk plomme, pølser, hash browns og rugbrødtoast.» Ordene rant ut av Daniel som om han hadde sagt dem dusinvis av ganger før. Han bestilte alltid det samme når han spiste frokost ute.
«Og til deg, vennen?» Damen smilte til Tiffany.
Tiffany bare smilte og nikket. «Gjør det to,» bekreftet Daniel overfor servitøren, og hun gikk sakte sin vei.
De bare satt der i båsen, overfor hverandre, og stirret ned i hvert sitt kaffekrus uten å si et ord. Tiffany var den første som brøt.
«Foreldrene mine døde i en bilulykke da jeg var tolv,» sa hun forventningsfullt uten å ta øynene fra kaffen.
Da hun nevnte bilulykke, holdt Daniel følelsene tilbake og stirret tomt ned i kaffen. Tiffany vred seg ubekvemt i setet, og Daniel skjønte at hun ville at han skulle stille oppfølgingsspørsmål. Kanskje hun trengte å forklare hvorfor han hadde funnet henne sittende på en bro.
«Hva skjedde med deg etter at de døde?» spurte Daniel til slutt uten å se opp.
«Jeg bodde mest på institusjoner.» Tiffany så på ham, endelig klar til å fortelle historien sin. «De var ikke særlig … bra for meg. Jeg bodde i en fosterfamilie i et år, men det gikk ikke.»
«Har du ingen annen familie? Kanskje et annet sted i landet?» spurte Daniel, og klarte endelig å møte blikket hennes.
«Ikke som jeg vet om. Jeg ble bare flyttet mellom institusjoner til jeg fylte atten og ble for gammel. Så måtte jeg klare meg selv.»
«Så du har ingen?» Daniel var uttrykksløs.
«Jeg har en kjæreste, men han er ikke egentlig …» Tiffany ble stille og rynket pannen, som om hun angret på at hun hadde nevnt ham i det hele tatt, før hun fullførte: «… snill mot meg.»
«Så hvorfor er du sammen med ham?»
Maten kom, og Tiffany ventet til servitøren var utenfor hørevidde igjen før hun svarte.
«Kanskje det er bedre å være med noen som er dårlig enn å være alene.» Hun så ned på tallerkenen.
«Kanskje …» Daniel lot setningen henge. De spiste i stillhet en stund.
Det var Tiffany som brøt stillheten igjen. «Bor du alene i det huset?»
«Jepp.» Hun ventet for å se om han ville si noe mer før hun fortsatte å spørre.
«Har du alltid bodd der alene?» spurte hun, selv om hun allerede visste svaret. Tiffany hadde sett krokene og spikrene i de nakne veggene der det en gang hadde hengt bilder.
«Nei.»
Nok en lang stillhet mens hun forsikret seg om at han ikke kom til å fortsette av seg selv. «Hva skjedde?»
Daniel så henne inn i øynene og trakk pusten langt og dypt, som om han måtte bygge opp noe inni seg for å klare å si ordene.
«Hun døde,» sa han til slutt lavt, «for over et år siden.»
«Hvordan døde hun?» Tiffany senket stemmen til en hvisking, som om noe høyere kunne skremme ham bort.
Daniels øyne klarte ikke å skjule smerten, og det gikk lang tid før han svarte. «Hun døde i en bilulykke. Hun ble påkjørt av en fyllekjører.»
Tiffany slapp blikket hans og så trist ned i kaffen. «Å,» og etter noen sekunder la hun til: «Jeg er så lei for det.»
«Takk.» Daniel så også ned.
De spiste resten av frokosten i stillhet. Da de var ferdige, tok Daniel noen sedler ut av lommeboken og la dem på bordet. Det holdt til regningen med god tips. De satte seg i bilen igjen, og Daniel kjørte dem hjem, med den myke rockekanalen som eneste lyd. Da de kom hjem, ble de stående på kjøkkenet en stund før Daniel brøt stillheten.
«Hva er fullt navn og fødselsdato?» Daniel så på henne.
Tiffany ble overrasket over spørsmålet; så overrasket at hun svarte uten å spørre hvorfor han plutselig ville vite det. «Tiffany Harris. 27. juli 2005.»
«Jeg må gjøre et ærend. Klarer du deg her alene et par timer? TV-en virker, og jeg kan kjøpe med noe mat til lunsj når jeg kommer tilbake.» Daniel studerte øynene hennes nøye, som for å se om hun kom til å gjøre noe mens han var borte.
«Ja,» nikket Tiffany, før hun la til: «Er det greit at jeg dusjer her? Og kanskje vasker klærne mine?»
«Ja, det ligger håndklær på hyllen på badet oppe, og vaskerommet er rett der inne.» Han pekte mot en dør like bortenfor kjøkkenet. «Er burgere greit til lunsj?»
«Ja takk,» sa Tiffany forsiktig og nikket mens hun smilte til ham.
«Jeg burde være tilbake om et par timer.» Daniel gikk ut ytterdøren og satte seg i bilen. Det var bare én ting han måtte gjøre, så ville han være klar, tenkte han.
Daniel stanset utenfor det lave kontorbygget ikke langt fra huset sitt.
BROWN AND ASSOCIATES
Han gikk inn og hilste på resepsjonisten. «God morgen, er Gordon ledig?»
«God morgen. Et øyeblikk, jeg skal sjekke.» Hun tastet noe på tastaturet og snakket inn i det tynne hodesettet sitt. Daniel hadde ikke ringt for å avtale time, men advokaten hans, Gordon, var stort sett pensjonert og tok bare noen enkle oppdrag for et par klienter for å holde seg i aktivitet.
«Daniel,» hilste Gordon med utstrakt hånd i døren til kontoret sitt. «Kom inn, sett deg.»
Daniel håndhilste og fulgte Gordon inn på kontoret, der han satte seg i den behagelige stolen overfor Gordons. Advokaten lot blikket gli opp og ned den krøllete dressen og så bekymret ut.
«Jeg vil gjerne endre testamentet mitt,» sa Daniel uttrykksløst.
«Jeg har faktisk tenkt å ta kontakt med deg om akkurat det. Det står fortsatt …» Den gamle advokaten tok seg i det. «Eh, uansett, man vet aldri når det passer å ta opp slike ting.» Gordon så ubekvem ut etter at han nesten hadde nevnt Daniels avdøde kone.
«Det er greit, Gordon.» Daniel begynte å skrive noe på notatblokken som lå på pulten. «Jeg vil sette denne personen inn som eneste arving.»
«Tiffany Harris,» leste Gordon da Daniel skjøv blokken over til ham.
«Er du sikker, Daniel? Med huset og erstatningsoppgjøret – det er mye penger.» Advokatens bekymrede uttrykk ble dypere. «Er alt i orden? Hvem er denne jenta for deg?»
«Gordon,» skjøt Daniel inn og prøvde å gjøre ansiktet så nøytralt han kunne, «tviler du på at jeg er ved mine fulle fem?»
«Daniel …» Gordon slo ut med hendene over pulten. «Jeg ser at du har det vondt. Men det er ikke uvanlig for noen som går gjennom det du går gjennom.»
«Da endrer du testamentet mitt og fullbyrder det i tråd med mine ønsker når tiden kommer.»
Advokaten ga seg. «Selvsagt, Daniel. Jeg ber Jennifer oppdatere papirene. Det skal ikke ta lang tid.»
Gordon ringte advokatsekretæren sin mens Daniel reiste seg og vandret rundt på kontoret og så på pyntegjenstandene og minnene som prydet hyllene. Gordon snakket til ham mens de ventet, men samtalen var stort sett enveis. Etter det som føltes som bare tjue minutter, kom Jennifer inn i rommet og ga Gordon en mappe, med et høflig smil til Daniel.
Daniel satte seg ved pulten igjen, og Gordon gikk gjennom papirene. Det tok ikke lang tid, siden det var ganske enkelt: Hele boet skulle gå til én eneste arving. Da alt var signert og kontrasignert, reiste Daniel seg for å gå.
«Å, Gordon, gi meg et av visittkortene dine,» sa han mens han håndhilste på advokaten.
Den gamle mannen så litt forvirret ut. Han kjente Daniel godt etter å ha vært advokaten hans i årevis, og han tok ikke på seg nye klienter. Men han stilte ingen spørsmål, fant bare frem et kort fra skuffen og ga det til Daniel.
«Ta vare på deg selv, Daniel,» sa Gordon vennlig da Daniel gikk.
Daniel kom inn gjennom ytterdøren med en pose burgere fra en drive-in han hadde stoppet ved, og ble overrasket over å finne Tiffany i sofaen, pakket inn i et håndkle. Det dekket så vidt kroppen hennes fra armhulene til øverst på lårene. Hun spratt opp, litt skvetten og flau.
«Å, hei, Daniel. Unnskyld,» stammet hun og pekte ned på seg selv. «Klærne mine er fortsatt i tørketrommelen. Jeg trodde ikke du skulle komme tilbake så fort.»
«Det går fint, Tiffany.» Daniel virket uanfektet; han hadde viktigere ting å tenke på. «Her, jeg har med lunsj.»
De satt i sofaen og spiste. Tiffany krysset beina keitete og vendte seg bort fra Daniel så hun ikke var helt blottet for ham. Men hun la merke til at Daniel ikke engang prøvde å se ned der håndkleet sluttet, slik enhver mann, etter hennes erfaring, garantert ville ha gjort. De var godt i gang med burgerne da Daniel endelig så henne inn i øynene.
«Hør her, når jeg er borte, må du gå til denne advokaten.» Han holdt frem visittkortet på strak arm. «Han skal sørge for at du blir tatt vare på.»
«Hva mener du, når du er borte?» Ansiktet hennes fikk et uttrykk av sinne og svik idet hun skjønte hva han mente.
«Nei!» Hun ristet voldsomt på hodet mot ham og spratt opp. «Du kan ikke bare forlate meg. Du kan ikke bare dra meg ned fra en bro og så forsvinne. Du er en jævla hykler, vet du det!» Tiffany hadde raseri i blikket nå, og hun holdt ingenting tilbake.
Tuut. Tuut.
Hun ble avbrutt av to tut og høy musikk fra utsiden av huset.
«Tiffany, din dumme kjerring. Kom deg ut hit!» ropte noen utenfor.
Tiffany ble likblek. Ansiktet gikk fra raseri til ren skrekk på et brøkdels sekund. Daniel reiste seg sakte.
«Å nei.» Hun så livredd ut. «Ricky. Han sporer telefonen min.»
«Hvorfor sporer han telefonen din? Hvorfor er han i det hele tatt her?» Daniel prøvde å sette sammen alt hun hadde fortalt ham. Han hadde gjettet at kjæresten var voldelig, men hadde aldri forestilt seg at det var så ille.
«Jeg … Jeg skylder ham penger. Det er derfor jeg ikke kan gå fra ham. Han lar meg ikke.» Hjertet til Tiffany hamret som på en kanin i en felle.
«Og hvor mye skylder du ham?» Daniels uvanlige ro sto i kontrast til Tiffanys panikk.
«Nesten 2000 dollar.»
«Kom.» Daniel tok henne i skuldrene og førte henne opp trappen. Han dyttet henne forsiktig inn på gjesterommet der de hadde sovet natten før, og lukket døren før han gikk inn på sitt eget rom. Tjue sekunder senere var han på vei ned trappen og mot ytterdøren, mens bilhornet tutet et par ganger til. Daniel gikk ut.
En tynn, blek mann som kanskje var i midten av tjueårene, sto på plenen til Daniel og så tilbake på en annen mann som satt i førersetet på muskelbilen. Han så Daniel komme ut av huset og snudde seg mot ham med ville håndbevegelser.
«Hvem faen er du? Din falske businessdrittsekk i krøllete dress?» Mannen Daniel antok var Ricky, hadde en egen måte med ord på. «Jeg har ingenting å si til deg. Gå inn igjen og si til den kjerringa, Tiffany, at hun skal komme seg ut hit!»
Daniel stanset foran mannen og målte ham et øyeblikk. Han stakk venstre hånd i dresslommen og trakk frem en liten bunt sammenbrettede hundredollarsedler, som han holdt frem mot Ricky.
«Her er det 2000 dollar,» sa Daniel og gestikulerte med pengene mens han snakket. «Ta dem, og regn gjelden hennes som betalt.» Daniel stirret Ricky inn i øynene uten å blunke.
Ricky lo en falsk latter. «Klart, mann, jeg tar pengene, men Tiffany blir med meg likevel.» Han løftet forsiden av den posete skjorten med venstre hånd og viste frem en pistol stukket ned i buksene.
Med et glimt fra den skinnende kromen trakk Daniel revolveren med høyre hånd og siktet mot hodet til Ricky i én glidende bevegelse. Ricky slapp skjorten og tok et halvt skritt bakover; det hadde han ikke ventet. Han løftet begge hendene ut til siden, nesten i skulderhøyde. Daniel snakket først.
«Hør her, din dritt. Du kan ta disse pengene og aldri se eller kontakte Tiffany igjen,» Daniel holdt blikket festet på Ricky og spente hanen med tommelen, «eller så kan jeg skyte deg, så meg selv i hodet, og sprute hjernene våre utover hele nabolaget.»
Munnen til Ricky falt opp, og hendene skalv synlig. Han så inn i Daniels øyne og så ingenting. Ingen frykt. Intet sinne. Ingenting annet enn dyp, inngrodd smerte. Daniel bløffet ikke, og Ricky visste det. Daniel hadde formulert det som et valg, men han visste at for en feiging som Ricky var det ikke noe valg. Ricky ville ta pengene og luske av gårde. Pokker, han ville kanskje til og med fortelle kompisene at han hadde banket pengene ut av Daniel, for å redde ansiktet.
«Ok, mann. Ta det rolig … Ta det rolig.» Ricky beveget seg sakte mot ham med armene fortsatt i skulderhøyde, til han var nær nok til å strekke seg etter pengene. Daniel lot den skjelvende hånden ta dem fra fingrene hans, og så begynte Ricky å rygge. Han senket ikke hendene før han nesten var ved passasjerdøren.
«Du er en jævla psykopat, mann. Dere fortjener hverandre,» bannet Ricky mot Daniel og snudde seg for å sette seg inn i bilen.
Daniel senket revolveren, men rørte seg ikke og slapp ikke Ricky med blikket før bilen var et godt stykke nede i gaten. Da sukket han endelig og snudde seg. Daniel så opp mot huset og så ansiktet til Tiffany forsvinne fra vinduet i andre etasje, der hun hadde fulgt med. Han gikk inn gjennom ytterdøren, og Tiffany kastet seg inn i ham og begravde ansiktet mot brystet hans.
«Vær så snill …» Hun hulket høyt mot ham. «Vær så snill, ikke dra … Ikke forlat meg …»
Daniel la armene rundt henne. «Shh.» Han bøyde hodet til haken hans hvilte mot toppen av hodet hennes. «Ok.» Han trakk pusten dypt. «Ok. Jeg skal ikke forlate deg.»
Daniel holdt Tiffany tett mens hun gråt mot brystet hans i noen minutter, til det virket som hun var tom for tårer.
«Daniel?» Hun så opp på ham med mascara rennende nedover kinnene. «Når dusjet du sist?»
Med Tiffanys nydusjede kropp presset mot seg ble han plutselig oppmerksom på sin egen lukt. «Jeg … Jeg vet ikke.»
Tiffany smilte til ham med myke øyne og trakk seg sakte unna. Hun tok ham i hånden og dro ham forsiktig med seg opp trappen. Hun ledet ham inn på det store badet og slapp hånden hans. Daniels armer falt ned langs sidene, og han stirret tomt. Hun skrudde på vannet i dusjen før hun snudde seg mot ham igjen.
Med langsomme, bevisste bevegelser skjøv Tiffany dressjakken av skuldrene hans og lot den falle på gulvet. Så kneppet hun sakte opp skjorten hans og lot den gli av ham og falle på samme måte. Tiffany så ham inn i øynene mens hun rakte ut hånden, men Daniels tomme blikk fortalte henne ingenting. Han gjorde ingen bevegelse for å stoppe henne, så hun strakte seg nølende etter beltet hans, åpnet det og deretter buksene. De falt ned langs beina hans og ned i den voksende klesbunken ved føttene.
Tiffany stoppet igjen, som for å gi ham god tid til å stanse henne. Da han ikke gjorde noe, rakte hun endelig ut og dro boxershortsen hans ned. Hun tok et skritt tilbake og tok inn synet av den knuste mannen et øyeblikk, før hun uten et ord lot håndkleet falle av kroppen. De ble bare stående der en stund, blottet for hverandre, mens Daniels triste øyne gled nedover henne og opp igjen. Brystene hennes var små og faste, de små brystvortene harde av den kjølige luften. Hun fulgte blikket hans da det gled lenger ned, over magen, forbi den lille venushaugen med en flekk pent trimmet kjønnshår, nedover beina og til føttene, før det kom opp igjen og møtte øynene hennes.
Daniels ansiktsuttrykk forble uberørt. Han så bare sliten, trist og knust ut. Tiffany kjente på vanntemperaturen før hun ledet ham inn i dusjen og fulgte rett etter. Daniel ble stående som lammet mens det varme vannet rant over kroppen hans. Hun lente hodet lett mot brystet hans og lyttet til pusten og hjerteslagene hans med lukkede øyne.
Etter noen minutter i stille omfavnelse begynte hun å vaske ham. Hun såpet inn én del av kroppen om gangen før hun skylte den med hånddusjen. Daniel sto ubevegelig som en statue, bortsett fra når han lot seg snu rundt så hun kunne vaske ryggen hans. Selv da hånden hennes gled mellom beina hans og hun forsiktig masserte såpe inn i lemmet hans, forble han stille og taus. Vannet begynte å bli kjøligere da hun endelig var ferdig med å vaske hver centimeter av Daniel grundig.
Tiffany skrudde av dusjen, ledet Daniel ut og tørket ham, og deretter seg selv. Det siste lille av krefter som hindret Daniel i å kollapse, var i ferd med å ta slutt. Det var som om hele tyngden av det siste året falt over ham i dette øyeblikket. Tiffany la merke til at hodet hans begynte å sige ned, så hun ledet ham inn på soverommet hans, la ham ned på ryggen og krøp inntil ham før hun trakk dynen over dem begge.
Daniel kjente Tiffanys myke, varme kropp presse seg mot siden hans, med hodet lagt inntil brystet hans. Idet øynene hans gled igjen, la hun armen over kroppen hans og løftet beinet opp over beina hans og trakk seg enda tettere inntil. Brystene hennes presset mot siden hans, og den lille hårtusten kilte ham på låret. Daniel sovnet, og etter noen minutter med å lytte til hjertet hans, sovnet Tiffany også.
Da Tiffany våknet, var rommet fortsatt bekmørkt. De hadde lagt seg så tidlig fordi Daniel var på randen av å kollapse. Hun lyttet til pusten hans. Den var langsom og jevn. Han sov fortsatt tungt. Hun holdt hardt rundt ham, uten å ville bevege seg eller risikere å vekke ham. Hun lukket øynene igjen og smilte inni seg, uten å sovne, men uten å røre en muskel heller.
Lyset hadde allerede sivet inn gjennom persiennene i flere timer da hun kjente ham røre på seg og visste at han var våken. Ingen av dem beveget seg; de nakne kroppene deres lå presset mot hverandre.
«God morgen,» hvisket Daniel til slutt mot toppen av hodet hennes.
Tiffany trakk armen til seg, og hånden hennes streifet borti noe. Noe hardt, men samtidig ømt, under dynen. Selv om Daniel ikke hadde kjent glede eller seksuell opphisselse det siste året, fungerte kroppen hans fortsatt som den skulle, og han hadde våknet med ståpikk. Han kjente at Tiffany smilte litt mot brystet hans. Hånden hennes beveget seg sakte og forsiktig mot den stive pikken hans og grep den forsiktig.
«Er dette greit?» hvisket hun mot brystet hans.
Daniel sa ingenting. Han var lammet. Inni hodet hans kjempet sorgen mot de grunnleggende driftene som fulgte med å bli berørt av en pen jente. Tiffany strammet og løsnet grepet mens hun beveget hånden opp og ned langs den nå dunkende pikken hans. Et stønn slapp ut av Daniels lepper, og hun så opp på ham. Han så ned på henne, men viste ingen reaksjon utover den stadig raskere pusten.
Hun skjøv seg oppover kroppen hans til hun var høyt nok til å møte leppene hans med sine. Daniel gjengjeldte ikke kysset, men nøt smaken og følelsen av de myke leppene hennes mot sine. Tiffany avbrøt kysset og økte tempoet med hånden. Daniel stønnet refleksivt og trakk pusten skarpt inn.
Tiffany tok reaksjonen hans som et godt tegn og flyttet seg sakte opp på ham til hun satt skrevs over magen hans, med pikken hans fortsatt i hånden. Hun rettet den inn mot seg selv mens hun gled nedover kroppen hans, til tuppen møtte de myke, våte kjønnsleppene hennes. Daniel knep øynene hardt igjen, revet mellom motstridende følelser og biologiske drifter.
Tiffany slapp ham med hånden og lot vekten sin sakte synke ned på ham til han gled inn i henne. Hun slapp ut et hvisket stønn og nøt følelsen. Etter et øyeblikk la hun begge hendene på brystet hans og lot hele vekten presse Daniel helt inn i henne. «Mmmmmm,» stønnet hun lavt, nesten som et klynk. Daniel holdt øynene lukket og beveget seg ikke, men hun kjente ham dunke inni seg.
Et helt minutt gikk mens hun vente seg til størrelsen hans inni seg. Så begynte hun å lage små sirkler med hoftene, nesten umerkelige i begynnelsen, men gradvis større og raskere. Daniel stønnet ukontrollert.
Tiffany stønnet høyere nå, og hoftene hennes laget vide sirkler mens hun gned venushaugen mot bekkenet hans. Den dunkende pikken til Daniel virvlet inni henne og gjorde fylden ubeskrivelig guddommelig. Hendene hans gikk refleksivt til lårene hennes, og han grep om den myke huden. Hun tok hendene hans og trakk dem oppover kroppen sin til de omsluttet de små brystene hennes, med tomlene over de sensitive brystvortene. Tiffany bøyde hodet bakover og stønnet dypt fra strupen.
Hoftebevegelsene hennes sluttet å være sirkulære, og hun gned seg bare frem og tilbake, med den verkende klitten mot bekkenet hans. Tiffany satte opp tempoet, og lyse stønn slapp ut av henne i takt med bevegelsene. Daniel, med øynene fortsatt lukket og hendene rundt brystene hennes, kjente henne stramme seg rundt ham. Pusten hennes var hakkete og rask nå. «Mmm … Mmm … Mmm …» Hun gned seg raskere.
Daniels hofter begynte å støte og rykke mot hans vilje idet den lille kroppen hennes begynte å skjelve og krampe. Tiffany bøyde seg fremover, slo hånden hans av kroppen sin og grep tak i brystet hans. Øynene hennes var knepet hardt igjen, og bevegelsene nådde et kritisk punkt. «Mmmm, mmmm, mmmm,» klynket hun i en lys tone idet den intense orgasmen tok henne.
Da han kjente den våte, pulserende følelsen klemme rundt pikken sin, klarte ikke Daniel å holde igjen lenger. «Nnnggghhh.» Han grep hoftene hennes og eksploderte inni henne. Tiffany kollapset over brystet hans og kjente Daniel dunke og pulsere inni seg, mens den varme sæden hans fylte henne helt.
Daniel la armen rundt den hevende kroppen hennes og trakk henne inntil seg. Hun begravde ansiktet mot halsen hans, og de ble begge liggende og nyte øyeblikket mens de fikk igjen pusten. Tiffany beveget seg ikke, men kjente Daniel sakte bli myk inni henne. Det var som om han trakk seg ut uutholdelig langsomt, og nervene hennes, overfølsomme etter orgasmen, skrek av nytelse. Etter det som føltes som en evighet, kjente Tiffany hodet på pikken hans gli forsiktig ut av henne, og kroppen hennes skalv av nytelse. Hun var ikke forberedt på det som kom etterpå.
Med et overraskende vått plask rant sæden til Daniel ut av henne. «Herregud,» hvisket Tiffany og begravde ansiktet i hendene, glovarm i kinnene av flauhet. Daniel skjønte ikke hva som var galt, og dømte ikke denne uunngåelige tingen som skjer etter sex.
«Unnskyld,» sa Tiffany med ansiktet fortsatt begravd i hånden, usikker. «Dette er så flaut …» Hun kom seg av ham og holdt hendene foran skrittet. Daniel rakk ikke å si noe før han så silhuetten hennes liste seg keitete ut av rommet på tærne. Han hørte døren til det store badet bli lukket.
Daniel ble liggende lenge mens det overveldende i det som nettopp hadde skjedd, skylte over ham. Det var for mye å fatte i øyeblikket, så han reiste seg og gikk inn på badet som hørte til soverommet. Han vasket seg og pusset tennene. Ansiktsuttrykket hans virket lettere, og han så på seg selv i speilet. Da han var klar, gikk Daniel gjennom det mørke rommet til kommoden og tok på seg rent undertøy, joggebukse og en T-skjorte.
Da han kom ut i gangen, så Daniel at døren til det store badet sto åpen og at ingen var der inne. Han gikk ned trappen og fant Tiffany sittende ved kjøkkenbordet. Hun hadde på seg sine egne klær, som hun måtte ha hentet ut av tørketrommelen akkurat. Blikkene deres møttes, og hun smilte kort før hun rødmet og bøyde hodet.
«Tiffany, jeg, eh,» Daniel lette etter de riktige ordene.
«Vil du gå en tur?» sa Tiffany plutselig og avbrøt ham. «Det er nydelig ute.»
Daniel la merke til at persiennene var trukket opp, og at morgensolen strømmet inn i rommet. Han smilte. «Gjerne, Tiffany.»
«Jeg tror det er litt kaldt ute ennå. Kan jeg låne en genser?»
Daniel så på den dype utringningen og de korte shortsene hennes. Solen skinte, men det var fortsatt tidlig morgen. Han bare smilte og nikket én gang før han gikk opp trappen igjen. Daniel fant en gammel, men ren hettegenser i skapet og gikk ned igjen.
Tiffany strålte da han ga henne den, og hun trakk den over hodet. Den var flere nummer for stor og hang nesten ned forbi shortsen. Fingrene hennes stakk så vidt ut av de lange ermene.
«Denne er perfekt,» sa hun henrykt og ga seg selv en stor klem i den altfor store genseren.
Daniel kunne ikke la være å tenke at hun så søt ut i hettegenseren. Det var noe med en liten kvinne i en romslig hettegenser som tiltalte ham. De gikk ut ytterdøren og bortover fortauet, uten noe bestemt mål.
De hadde bare gått et halvt kvartal da Daniel kjente fingre forsiktig berøre håndflaten hans. Han tok hånden hennes, og fingrene deres flettet seg sammen i et fast grep. Ut av øyekroken så Daniel at Tiffany smilte mens hun så ned på sine egne føtter.
Noen kvartaler senere lyste Tiffany opp. «En park!» Hun nærmest dro Daniel etter hånden bort til huskestativet i den lille parken. «Jeg elsket å gå i parken; jeg gikk alltid til en for å komme meg bort fra institusjonen …» Hun ble stille, og Daniel skjønte at det vekket vonde minner.
De satt på huskene en stund og delte hverandres selskap i stillhet. Til slutt brøt Daniel stillheten.
«Tiffany, i morges, i sengen … Hvorfor gjorde du …?» Han visste ikke hvordan han skulle spørre.
«Unnskyld.» Hun så ned, som om hun fikk kjeft. «Jeg bare … Jeg ville bare føle meg nærmere deg.»
Daniel smilte til henne mens hun så ned og fortsatte å snakke. «Du var så snill mot meg. Snillere enn noen har vært på lenge. Jeg ville bare gi noe tilbake, men jeg har ingenting å tilby, bortsett fra …» Hun lot setningen henge.
«Tiffany, du trenger ikke betale tilbake noe, og i hvert fall ikke på den måten …»
«Vanligvis, når gutter vil ha noe fra meg … Vel, så er det som regel …» Tiffany så trist ut, som om hun skammet seg. «Som regel er det det de vil ha. Og jeg har ikke noe annet å gi.»
«Tiffany, jeg … Du trenger ikke å gi …» Daniel lette etter en måte å si det på uten at hun skulle føle seg fullstendig avvist.
«Nei,» avbrøt Tiffany ham. «Jeg ville det. Jeg ville gjøre det. Føle meg nær deg.»
Hun så på ham og smilte. Daniels blikk mildnet, og han smilte tilbake.
«Og beklager det etterpå …» Tiffany ble rød i ansiktet. «Det er så flaut.»
Hun rødmet kraftig, og Daniel trøstet henne. «Det er ingenting å beklage,» humret han. «Det er en helt naturlig ting. Dessuten er jeg ganske sikker på at det var min skyld.»
Daniel lo litt, og Tiffany kunne ikke la være å le hun også.
«Jeg vet, men det var liksom mye.» Øynene hennes ble store da hun så på ham og lo. «Altså, det var mye, mye!»
Nå var det Daniels tur til å bli flau. Tiffany fniste da han ble rød i ansiktet.
«Ja, beklager. Det er lenge siden … siden jeg har gjort noe sånt.»
«Det går fint.» Hun fniste litt til. «Jeg håper bare at du likte det også. Likte det like mye som meg.»
«Det gjorde jeg.» Daniel møtte det nølende smilet hennes. «Jeg må bare ta det sakte, ok?»
Smilet til Tiffany ble bredere, og hun nikket ivrig. Hun rakte frem hånden, og Daniel tok den. De husket sakte der, hånd i hånd, uten å si noe på lenge.
Har du det vondt, eller har du tanker om å ta ditt eget liv? Du er ikke alene. Ring Mental Helses hjelpetelefon på 116 123 (døgnåpen) eller Kirkens SOS på 22 40 00 40. Er livet i fare, ring 113.